1500 og 1600- tallets vekkelsesfolk

Reformasjonen

Reformasjonen kom til Norge i 1537, da Kristian III innførte lutherdommen. De fleste biskoper og prester bøyde seg for kongens bestemmelser og fortsatte i sine embeter som "lutherske". Biskop Berggrav beskriver med rette reformasjonen som en ny ramme, men uten nytt innhold.

Men vi hører også om både biskoper og prester, selv om de ikke var mange, som ble grepet av reformasjonens oppdagelse av nåden og rettferdiggjørelsen ved tro. Disse forkynte frimodig, og vi kan lese flere vitnesbyrd fra mennesker som helt klart har opplevd Guds frigjørende kraft i livene sine.

Lekmenn

F.eks. leser vi om en lagmann som skrev følgende i lovboken sin:

"Det hørte ord skaper troen. Troen griper Kristus. Kristus gir oss den Hellige Ånd. Den Hellige Ånd føder i oss den kjærlighet til Gud og nesten som strømmer ut av hjertet"

Det er helt tydelig at denne personen var født på nytt og elsket Jesus!

En annen interessant person er Johan Pedersen Flensburg, som i 1595 utga skriftet "Våkn opp!" Hele boken ånder av kjærlighet til Guds rike, og viser at vekkelsestanken var aktuell. Flensburg bodde først i Oslo, senere i Skien. Han skrev bl.a. om en 7 år gammel gutt i 1588. Han var stum og bodde i Oslo. Plutselig begynte han å rope: "se, tegn, himmel, jord, tid, all!", samtidig som han gjorde noen underlige bevegelser, "slo med hodet fram og tilbake". Gutten ble helt frisk!

Vi finner også indirekte spor etter levende kristendom. I 1553 og 1555 ble det bestemt forordninger mot "gjendøpere og andre svermere". Bestemmelsene gikk ut på at disse skulle pågripes og utryddes uten nåde, og straffes "på ære, liv og lemmer". Fra 1560-årene har vi sikre spor av døpervekkelsens folk i Norge. Flere flyktet hit fra de grusomme forfølgelsene nede i Europa. Her til lands virket de i det stille som håndverkere, og var til velsignelse, selv om det ikke medførte noen samfunnsdannende vekkelse.

Ortodoksien

Dette århundret kjennetegnes av den døde rettroenheten. Det viktigste var å overholde de ytre kirkelige ritualene. Det personlige kristne livet hadde trange kår. I dette århundret var det ikke uvanlig med fyll blant prestene, og både slagsmål, rettssaker og umoral forekom i prestestanden. Prekenene var langdryge og spekket med lærde sitater som knapt noen skjønte. Den mest vanlige "vekkelsen" som var i kirkene, var de ansatte "vekkerne" som gikk rundt med lange stokker og stakk bort i de som sovnet under prekenen.

Spor etter levende kristendom

Men mot slutten av århundret kom det impulser fra England. Flere bøker ble bl.a. utgitt som utfordret til et sant og personlig kristenliv. I denne tiden begynte også Bibelen å bli tilgjengelig for vanlige folk. I perioden fram til 1536 (reformasjonen) skal det ha blitt sendt bare 96 Bibler til Norge (fra Danmark). Først i 1670 kom Bibelen i handelen til en pris som var overkommelig for vanlige folk. Dette hadde selvsagt mye å si for folkets kjennskap til Gud.

Vi hører også om vekkelsespredikanter i dette århundret:

I Oslo begynte Nils Svensen Chronich som lærer ved gymnaset i 1639. Han talte både i kirken og utenfor, og overalt tordnet han løs mot den døde religion. Han hadde en glødende iver for evangeliet, og for folkets frelse. Denne virksomheten ble selvsagt ikke tålt av de geistlige. I 1653 ble han avskjediget som lektor, og måtte flykte fra landet. En tid virket han i København, men han måtte flykte videre til Holland. I 1659 ble det i Norge utstedt en offentlig advarsel mot å ha noen kontakt med denne farlige kjetteren, hans skrifter eller meninger. Studenter som skulle til Holland, ble pålagt å ikke ha noen kontakt med Chronich der nede.

I Bergen hører vi om Jens Trellund fra omkr. 1680. Det fortelles at han helbredet mange syke ved bønn og håndspåleggelse.

Vekkelsens ild var synlig, selv om den ikke blusset opp til en landsomfattende vekkelse.