1700-tallets vekkelser i Norge

Samtidig med pietistene og herrnhutterne i Tyskland, metodistvekkelsen i England og "den store vekkelsen" i Amerika, var det antydning til vekkelsesbølger i Norge, som la grunnlaget for den senere Haugevekkelsen. Vi skal derfor ta et lite sideblikk til andre land i samtiden:

Tyskland

Grev Zinzendorf og Brødremenigheten/Herrnhutterne.(Tilnærmet varighet for vekkelsen: 1727-1780) Dette ble en samling av/tilflukt for det frikirkelige vekkelsesfolket i Tyskland. De hadde forskjellige oppfatninger når det gjaldt det læremessig. Men det var en enhet og kjærlighet mellom "brødrene" som vakte oppmerksomhet. De var bundet sammen av kjærligheten og hengivenheten til Jesus. Jesu forsoningsverk sto sentralt. Deres motto var "å gi Lammet som ble slått en belønning for hans lidelse!" Brødremenigheten vakte også misjonsiveren til live, og sendte ut hundrevis av misjonærer til unådde folkeslag. Et annet viktig trekk var bønn. De hadde 24-timers bønnevakter som varte i over 100 år!

I Tyskland gikk det også en fornyelse over kirken, kalt pietismen. Den vakte folk til personlig tro og til å ta ansvar for å forkynne evangeliet for andre.

USA

Flere ropte til Gud i denne tiden med mye sløvhet blant de kristne. En av disse var Jonathan Edwards (1703-1758). Han var i tvil om sin egen frelse, men ba til Gud inntil vissheten brøt igjennom i livet hans.

Som pastor i en menighet i Northampton, bli han nidkjær over den sløvheten han så. Han begynte å preke omvendelse, og rettferdiggjørelse ved tro alene. Dette var på høsten i 1734. I desember var det 5-6 stykker som kom i syndenød, og vendte om til Gud. Dette var starten på en landsomfattende vekkelse. På våren 1735 var over 300 frelst i byen (1100 innbyggere), og hele byen var fylt av Guds nærvær.

I 1738 så det ut til at vekkelsen skulle dabbe av, men da kom George Whitefield på besøk fra vekkelsen i England. Han forkynte evangeliet med stor kraft for store skarer, opptil 30000 om gangen. Han lot Guds ånd få frihet i møtene, og mange kom under Åndens kraft. Noen skrek i smerte, andre lå på bakken og vred seg. Resultatet ble mange helhjertede omvendelser. I 1760 var nærmere 50000 blitt født på ny, av en befolkning på 350000! Denne vekkelsen førte med seg mange andre positive ting for samfunnet: skoler og universitet ble opprettet (bl.a. Princeton), folk fikk en annen og positiv holdning til slavene, og det ble enhet i nasjonen.

England

Omtrent samtidig brøt det ut en landsomfattende vekkelse i England. Situasjonen i landet var mørk. Det var mye fattigdom, kriminalitet, sykdom og nød.

I 1729 kom noen unge menn sammen på universitetet i Oxford. De var fortvilet over situasjonen i landet og blant de kristne. De bestemte seg for at de ville ha en forandring, og begynte å søke Gud i bønn. De dannet en forening, som blant medstudentene ble kjent for sin harde disiplin og målrettethet. De ble derfor kalt "metodister". Blant disse unge menn var Wesley-brødrene (Charles og John) og George Whitefield. Etter at Guds Ånd hadde fått bryte

igjennom i deres egne liv, med full frelsesvisshet og en glød etter å nå andre, begynte de å forkynne evangeliet. Kirkene ble ganske snart stengt for dem, da de gjorde folk "gale". Derfor begynte de å holde møtene i friluft. De gikk til de som var lengst borte fra Gud, bl.a. inn i gruvearbeidersamfunnene. Overalt slo Guds kraft folk ned. Noen falt, andre ristet. Folk møtte Gud. Denne vekkelsen reddet England fra den revolusjonen som rammet Frankrike. Når Wesley døde i 1791, var det 72000 metodister i England. Vekkelsen fortsatte, og 25 år senere var det 210000 metodister. Også innen den anglikanske kirke, brøt det ut en vekkelse blant middelklassen og de fattige. Denne vekkelsen førte med seg store sosiale forbedringer i landet.

Det åndelige livet i Norge

Pietismen

kom til Norge først og fremst via litteraturen. Bøker som manet til en selvopplevet Kristus-tro, møtte en åndelig hunger i landet, som i lang tid var utarmet av rasjonalistisk forkynnelse. Pietistene forkynte også at Kristus-troen måtte gi seg utslag i holdninger i forhold til synden og verden. Den mest betydningsfulle boken fra denne tiden er en konfirmasjonsbok som biskop Erik Pontoppidan skrev. Boken var bygd opp med spørsmål og svar. Vi nevner et par eksempler:

Spørsmål nr 470: "Er det nok at du vet alt dette om Kristus og holder det for sant?"
Svar: "Nei, den Hellige Ånd må gi meg en levende tro og forklare Kristus i mitt hjerte."
Spørsmål 487: "Hva er gjenfødelsen eller den nye fødsel?"
Svar: "Mennesket får en levende tro, vekkes opp av den åndelige død, omvender seg og føres over fra mørket til lyset, fra Satans makt til Gud."

Det var også forkynnere som samlet mange mennesker til en radikal utfordring til tro på Jesus. En av disse var Johan Otto Glüsing. Han kom fra København, hvor han møtte motstand for sin forkynnelse. Omkring 1706 kom han til Oslo, hvor han arbeidet som lærer. Han var en begavet mann, og brukte alle anledninger til å vitne om Jesus. Det var en lengsel i byen etter åndelige realiteter. Fortsatt var det noen som husket Chronich og sang hans sanger. Mange samlet seg rundt Glüsing, som hadde møter i hjemmene. Da han forkastet barnedåpen, møtte han stor motstand fra prestestanden, og ble til slutt landsforvist. Han døde i Altona, en tysk fristat for forviste, i 1727. Men i Oslo var det blåst liv i en brann som fortsatte å brenne.

Brødremenigheten / Herrnhuterne

fikk innflytelse også i Norge. I 1731 besøkte Grev Zinzendorf København hvor han holdt samlinger. En lærer, Gert Hansen, ble grepet av forkynnelsen og det fellesskapet han så hos herrnhuterne. Hansen kom til Norge i 1734, og brant etter å forkynne evangeliet. Han holdt regelmessig møter i hjemmet til Anna Catarina Freymann i Oslo. De fleste prestene gikk imot dette, men noen åpnet seg også for denne fornyelsen, og forkynnelsen deres fikk et nytt og inderligere preg. Det ble lagt større vekt på Jesu forsoning, og de troende ble knyttet nærmere sammen i tilbedelsen og brorskapet. De kom regelmessig sammen i hjemmene, og omtalte hverandre som "bror" og "søster". Dette var nye toner i Norge. Gert Hansen ble landsforvist i 1739.

To år senere ble "Konventikkelplakaten" innført. Hensikten var å åpne for åndelige sammenkomster i hjemmene, hvor også lekfolk kunne lede og tale. Betingelsen var at presten var til stede, eller ga sitt samtykke. Dette var et forsøk på å gi rom for den kirkelige pietismen, og forhindre mer radikale retninger. (Det var denne loven Hans Nielsen Hauge ble dømt etter. Loven ble opphevet i 1842). En del prester, deriblant Johannes Green i Aker kirke, ble grepet av Jesusbegeistringen, og samlet de troende. I Oslo var det over 100 som hørte til i Brødremenigheten. Slike grupper var det også i Drammen, Eiker, Lier, Kongsberg, Skien, Bergen og Trondhjem. Flere steder var det over 100 aktive troende i disse menighetene. Denne bevegelsen holdt seg levende til langt ut på 1800-tallet, og la grunnen for Haugevekkelsen. Herrnhuterne brakte også økt interesse for misjonen til Norge.

Kvekerne

Denne vekkelsen oppsto i England. Man la vekten på det indre, åndelige livet, og tok avstand fra ytre, kirkelige ritualer.

De første kvekerne kom til Norge omkring 1700. En av disse var Christoffer Meidel. Han hadde vært prest i London, men fikk kontakt med kvekerne og ble tent i brann for Jesus. I 1702 begynte han å holde møter i Skien. Han oversatte også en del bøker til norsk. Men allerede mot slutten av 1703 ble han arrestert og måtte forlate landet med første skip. Men skriftene hans fortsatte og virke, og i 1704 ble det nedlagt forbud mot å spre skriftene til Meidel. Det fantes enkelte kvekere som holdt husmøter omkring i landet på 1700-tallet. Men først på 1800-tallet fikk de større tilslutning.

"Peter Farvers venner"

I Bergen var det også tegn til vekkelse på denne tiden. Hans Nielsen Hauge skrev om en Peter Farver, som var død når Hauge kom til Bergen, men flere av hans venner levde fortsatt. Han beskrev dem som oppriktige mennesker som tok sin tro alvorlig. Men han forsto ikke deres "særmeninger". Han forteller "at de hadde rystelse", og vi får et inntrykk av at "vekkelsens ånd virket kraftig blant dem" (Valton: De norske vekkelsers historie, Oslo 1942, s 79). Denne bevegelsen strakte seg helt opp til Nordfjord.

"Ropervekkelsen i Kautokeino"

Rundt 1770, 80 år før den læstadianske vekkelsen, var det en kraftig vekkelse i vårt nordligste fylke. Vekkelsen kom fra Norrbotten i Sverige, og spredte seg raskt i Finnmark. "Ånden falt over hungrige hjerter, mange ble henrykt og så underlige syner, eller talte profetisk med heftig glød og varme." (Valton: De norske vekkelsers historie, Oslo 1942, s 80). Overalt benyttet de anledningen til å forkynne omvendelse. De stilte seg til og med opp utenfor kirken og forkynte før og etter gudstjenesten. Presten var en stor motstander av vekkelsen. Han kalte dem "tåper og tullinger" og banket dem opp med stokker så mye han orket, fortelles det. Dette hjalp lite. Vekkelsen fortsatte, og hadde stor betydning for det åndelige livet i Finnmark i flere ti-år.

En annen bevegelse fra 1700-tallet var sionistene. De hadde lokal tilknytning til Asker og Drammen. Derfor skriver vi en egen artikkel om dem...