Zionittene

Søren Bølle

Lederen, Søren Bølle, kom til Drammen i 1737. Han hadde studert teologi i København i 3 år, men hoppet av fordi han var skuffet over det åndelige livet hos foreleserne. Han dro allikevel tilbake til København og tok embetseksamen i 1740, men uten å bli presteviet. Han lovte bare å "føre en ren lære og et oppriktig liv". Han kunne ikke sverge troskap mot noen annen trosbekjennelse enn Bibelen.

Da Bølle kom tilbake til Drammen, begynte han å forkynne Guds ord med kraft. Dette hadde stor virkning, og snart brøt det ut en vekkelsesbevegelse som strakte seg fra Kongsberg til Kristiania.

I 1741 meldte Søren Bølle og flere andre troende seg ut av statskirken. I mars 1742 organiserte de en frimenighet. Dette var ikke tillatt ifølge en lov av 1676. Der heter det at dissentere skulle gjøres arveløse og landsforvises. Dersom de kom tilbake skulle de henrettes.

Troendes dåp

Søren Bølle hadde vært en nidkjær tilhenger av barnedåpen, men gjennom skriftstudier kom han fram til at han ikke fant noe belegg for dette i Bibelen. Derfor forkastet han barnedåpen. Denne tankegangen kom klart fram i et forhør i 1742 angående dåpen, ble anklagen mot ham formulert slik: "Vi ser at Søren Bølle gikk ut fra det prinsipp, som særlig betones sterkt i den reformerte kirke, at alt som vedkommer den kristne tro, må være uttrykkelig lært i Skriften. Man kan forstå hvordan han ut fra dette prinsipp meget lett kunne, ja muligens nødvendigvis måtte komme til den overbevisning at barnedåpen er uberettiget. Hadde han gått ut fra det riktigere prinsipp, som i hvert fall gjøres gjeldende i den lutherske kirke, at man må bygge på den kirkelige tradisjon...." (Sørensen, s. 47).

1. juli 1742 holdt zionittene sin første dåpshandling med full neddykkelse i Drammenselven ved Bragernes. Da ble Johannes Halvorsen døpt. Søndagen etter ble 8 andre døpt, deriblant Søren Bølle. De hadde dåpen søndag formiddag. Bølle sier selv om dette: "Dåpen skjedde ikke i det skjulte, men åpenbart for alles øyne, så de kunne vise all verden at de var Kristi sanne disipler." (Sørensen, s. 48).

Dette vakte sterke reaksjoner, og både Søren Bølle og Halvorsen ble arrestert den 11. juli. Etter flere forhør ble de den 28 juli overført til Kristiania Tukthus. Amtmannens begrunnelse for dette var at de måtte isoleres som gale mennesker og fratas enhver mulighet for både muntlig og skriftlig kontakt med mennesker, slik at deres lære ikke skal spres videre. Han fryktet nemlig "at det allerede er flere av dem enn man venter seg, og dersom dette ikke stoppes i tide, vil det ta overhånd og det vil bli et stort tilløp av enfoldige mennesker." (Sørensen, s. 55-56).

Jørgen Kleinow

Vekkelsen fortsatte å vokse, selv om lederne var sperret inne. Nye ledere framsto i flokken, deriblant en skolelærer på 28 år fra Bragernes, Jørgen Kleinow. I et brev fra 1744 skrev han om sin egen frelsesopplevelse: "Jeg har fryktet Gud fra ungdommen av (...) Han har latt meg erkjenne at jeg i meg selv er et fattig og svakt menneske som alle andre, men han har gjort meg salig og hellig i Jesu Kristi rettferdighet og blod, og det har skjedd kraftig i min sjel (...) at jeg fikk syndenes tilgivelse og et evig i troen på Jesus navn. Jeg har et sterkt vitnesbyrd om Guds Hellige Ånd innvendig i meg, og jeg er dag og natt så salig i min Frelsers forløsning, at jeg kan med glede dø, hva tid Gud vil. I denne tilstand kjenner jeg Guds uutsigelige kjærlighet ..." (Sørensen, s. 89). Videre fortalte han hvordan Gud kunne åpenbare seg for ham i syner og åpenbaringer, og gjennom profetiske hilsener. "Og når jeg er i Guds kraft, så kan jeg også tale alle slags tungemål og alle slags språk." (Sørensen, s. 89). Samtidig betonet han sterkt at profetiene og synene måtte testes i forhold til Guds Ord. (Sørensen, s. 90).

Hva sto zionittene for?

Selv om zionittene ble forfulgt, møtte de også respekt for sin livsførsel og Gudsfrykt. En hjelpeprest fra Drammen, Marcus Nexøe, skrev om denne bevegelse at de var redelige og godmente folk som holdt seg til den hellige Skrift og vandret i kjærlighet til hverandre. Nexøe selv var sterkt grepet av herrnhuternes forkynnelse.

Kildene til vår kunnskap om zionittene er dels protokoller fra rettforhør, dels brev som er skrevet av zionitter, dels omtale fra motstandere. Ut fra dette ser vi disse hovedpunktene i det de forkynte:

De forkynte at folk måtte bli født på ny.
Menigheten er samfunnet av de hellige.
Menigheten skal være fri for kontroll fra statens side.
Alle skal ha full samvittighetsfrihet.
De trodde på det alminnelige presteskap.
Dåp er ved neddykkelse av troende.
De sa at nattverden kun var et symbol. (Diesen, s 20)

Zionitt-passet

Zionittene laget et eget pass, eller en slags pakt for de som hørte til blant dem. I dette passet sto det henvist til en hel del skriftsteder som handler om Guds beskyttelse og omsorg. Det utfordrer også zionittene til å være lydige mot Gud, og ikke frykte mennesker. Passet dateres og undertegnes av den enkelte. Men det føyes også til at det viktigste er ikke dette papiret, men Den Hellige Ånds stempel i den enkeltes hjerte. Den enkelte sto ansvarlig innfor Gud når det gjaldt å leve et gudfryktig og overgitt liv. Dersom livet ikke stemte overens med Guds Ord, var han en hykler og bedrager.

Asker

Vekkelsen spredte seg til Asker. Dette vakte bestyrtelse i de geistliges rekker, og den 3. april 1743 skrev sogneprest Frantz Vogelius en rapport om tilstanden til biskop Dorph:
"Jeg håpet at antallet ennå ikke var så stort, og at villfarelsene ikke var så dypt inngrodde. (...) Men dette håpet har dessverre slått feil: antallet av disse vrangmenende mennesker vokser daglig." Til tross for prestens inntrengende advarsler, holdt disse sine egne samlinger, og holdt seg borte fra kirken og nattverden. Presten navnga noen av zionittene i Asker:
Hans Pedersen Drengsrud og søsteren, Eli. Jørgen Pedersen Borgen, Pernelle Børstad, Ole Østenstad, Christopher Drengsrud, "foruten en stor mengde både av gamle og tilvoksende unge mennesker, som vi frykter meget snart skal komme ut i samme villfarelse, fordi de stadig oftere besøker deres møter og alt er kommet så langt at de sjelden eller aldri sees i kirken." Møtene ble delvis holdt hos Hans Pedersen Drengsrud, dels hos Jørgen Pedersen Borgen. "Dette som er antent her, anser jeg å være så farlig at det vil gripe meget sterkt om seg, dersom myndighetene ikke begrenser det." (Sørensen, s. 83-84).

Sommeren 1743 var det flere nye dåpshandlinger i Drammenselva. Av de 34 som ble døpt i tidsrommet 20-25 juni var 10 personer fra Asker. Deriblant var sønnen til lensmannen, Erland Ellefsen Blakstad, og søsteren Dorthe på 18 år. Foreldrene sørget i samarbeid med presten for at Erland ble satt i tukthus for en periode. Etter ca en måned ble han løslatt, og så snart han var ute igjen, var han sammen med zionittene.

I en medlemsliste fra 1744 ble 101 navngitte personer oppgitt som medlemmer i Sion. Derav var 36 personer fra Asker! (40 kom fra Bragernes, 14 fra Kongsberg, 8 fra Kristiania) (Sørensen, s. 146f). Det kostet noe å melde seg ut av statskirken den gang! De som ikke døpte barna sine ble truet med at barna ble tatt fra dem, og de måtte betale dagbøter for hver dag som gikk uten at barna ble døpt. Slik mistet flere alt de eide.

På denne tiden ble kirken brukt som lager for militæret, og det var vanlig at de militære holdt parade i kirken. Den 28. juli 1743 nektet 6 å bli med inn i kirken i Asker under paraden. Disse ble stilt for krigsrett og forhørt om sin tro. Her ga de klart uttrykk for at de tilhørte zionittene, at de ikke fant kirkens sakramentlære i Bibelen, men at de anså seg født på ny ved troen på Jesu blod. (Sørensen, s. 107). For dette ble de dømt til å stå i gapestokken utenfor Asker kirke til offentlig spott 2 timer før og 2 timer etter gudstjenesten. Deretter ble de innsatt i Kristiania Tukthus, Med dommer som var fra 3 års tukthus og oppover, eller inntil de ga avkall på sin vranglære.

I Tukthuset forkynte zionittene frimodig, og mange ble frelst. Den 11. juli sendte biskop Dorph et brev til kongen med anmodning om at disse fangene måtte overføres til arbeidsleir på Akershus, og helst spres slik at ikke flere ble smittet av deres tro. 3-4 av de innsatte på tukthuset var allerede sterkt grepet av zionittene, og unnlot å møte i kirken! (Sørensen, s. 165-166).

Den 17. september sendte kirkekollegiet en henstilling til kongen, hvor de ba om at det ikke måtte være mer enn to zionittene i hvert fengsel. Kongens svar var klart: "Separatistene fordeles i alle festningene, slik at det i hver festning kun sitter én, som er nok til å gjøre folk gale." (Sørensen, s. 168).

Men det hjalp ikke å isolere disse troende. I 1744 satt Jørgen Nicolaysen i Kristiania Tukthus. Ledelsen i Tukthuset skrev flere brev om den påvirkningen han hadde på medfangene. I et brev fra Tukthusets ledelse den 17. oktober 1744 heter det at Jørgen Nicolaysen forfører de innsatte på Tukthuset, og at "den uro som nå er blant dem ikke kan stilles uten at denne personen blir bortført, slik som de andre. Vi bønnfaller derfor at Deres kongelige Majestet vil tillate, at nevnte Jørgen Nicolaysen som de andre må bli innsatt på en av festningene, slik at Tukthuset kan bli befridd fra disse mennesker, som hittil har ført de innsatte på villfarende tanker." (Sørensen s 169)

Landsforvisning

Den eneste muligheten myndighetene nå så, var å sende zionittene ut av landet. Først ble Søren Bølle og Jørgen Kleinow forvist til Altona, en fristat for dissentere/vekkelsesfolk. På denne måten prøvde man å isolere vekkelsesfolket, slik at vekkelsen ikke spredde seg videre. Flere zionitter ba nå om å få flytte etter til Altona. Der ville de tross alt få frihet til å leve ut sin tro, og der var nå lederne deres. Men myndighetene ga dem ikke tillatelse til å dra. De var nemlig så mange at det ville innebære et betydelig tap av arbeidskraft. Allikevel greide 48 zionitter å flykte fra landet med et skip i 1744.

I Altona var det ytre kjennetegnet på zionittene bl.a. langt skjegg og et lerretsbelte rundt livet hvor det var sydd på "ZION" med røde silkebokstaver.

De la stor vekt på å være tro mot Bibelen, men i dagligdagse ting ble de også "ledet" av profetier, bl.a. om giftermål. Dette ble ikke tolerert av ledelsen i Altona. Igjen ble zionittene truet med forvisning. Kleinow skrev flere brev på tysk til presidenten i Altona.

Brevene er preget av en ydmyk holdning, samtidig som de er frimodige og klare. I et brev datert den 2. september 1744, skrev Kleinow at "jeg har lyst til å frykte Gud alvorlig i alle ting og hate det onde i mitt hjerte, det vet Gud selv. Det skal også være langt fra meg i gudløshet å være ulydig mot øvrigheten i noe av det som Gud ikke er imot. I sannhet og av hjertet elsker jeg å underordne meg ethvert menneske i alt det som ikke er synd og urett for Gud." Videre tar han opp den vanskelige situasjonen zionittene kommer i dersom de nå blir forvist fra Altona. Han anmoder om at de må få bli. "Om vår gunstige øvrighet ville ha den velvilje og godhet for oss, at vi kunne bo her denne vinteren eller lengre, tar vi imot det med ydmykhet og takknemlighet og som en gave fra vår Guds hånd til oss. For det hardt for våre koner og våre barn å bli drevet ut i fremmede land når det er høst og vintertid. Vi er meget fattige på timelige ting, og noen iblant oss er også svake. (…) Vi vil også her vandre rettsindig i Gudsfrykt og arbeide flittig med våre hender, slik vi har gjort hittil, så mye der mulig for oss." (Sørensen s183).

Det endte med at Bølle og Kleinow ble forvist fra fristaden Altona. De andre fikk bli der.

Tilbake til Norge

Presset mot zionittene var stort. Og motstanden lyktes i å stanse denne bevegelsen. Men ut fra de opplysninger vi har, bevarte de hjertet og levde gudfryktig, men tilbaketrukket resten av livet. Noen av zionittene i Altona sluttet seg til mennonittene, mens andre vendte tilbake til Norge i 1747. For å få lov til det, måtte de melde seg inn i statskirken igjen. Også Kleinow vendte tilbake til Norge.

I 1799 sto det et innlegg i avisen "Christiania Intelligenssedler" om haugianismens framgang i Drammen: "Jesu evangeliums sanne lys begynner nå med kraft igjen å bryte gjennom her i Drammens-området, slik det skjedde i årene 1742 og 43, hvorav vi inntil denne dag har en velsignet levning." (Sørensen s 206)

Senere skrev også Hans Nielsen Hauge om sitt møte med zionittene. Selv holdt han ikke møter i Asker, men han var på gjennomreise. Om besøket her skrev han:
"I Asker var en levning av en religiøs bevegelse, som jeg tror en legmann hadde vært begynnelsen til, da han fra begynnelsen hadde vært meget nidkjær og alvorlig i sin Gudsfrykt. Da det i Norge oppvektes en forfølgelse imot dem, reiste noen over til Tyskland, med derfra kom de siden tilbake igjen." Videre beskrev han dem som ivrige og de "brukte i alvor å ransake Skriften. Jeg snakket flere ganger med en gammel olding som het Christen Ødegården, som viste mer og mer fortrolighet mot meg." (Sørensen s 206)

Kilder:
- Sørensen: Zioniterne, En religiøs Bevægelse i Drammen og Omegn i Midten af det 18de Aarh., Kristiania 1904
- Hans Christen Mamen: Kirke og menighet i Asker, Asker menighetsråd 1979
- Ingulf Diesen: Veiryddere, Ansgar forlag, Oslo 1980
- Fridtjof Valton: De norske vekkelsers historie, Filadelfiafrorlaget, Oslo 1942