1800-tallets vekkelser i Norge

Århundret startet med Hauge-vekkelsen, som rystet landet. Denne vekkelsen var med og la grunnlaget for grunnloven av 1814, og noe senere opphevelsen av konventikkelplakaten i 1842. Hauge selv ville at vekkelsen skulle forbli innen kirken. Men med den nye friheten i landet, ble det også større rom for dannelse av frimenigheter. Dette preger 1800-tallets vekkelser. Flere av dem resulterte i dannelse av frimenigheter og frie kirkesamfunn. Et annet forhold som preger 1800-tallet, er en ny interesse for Bibelen blant de troende. Man søkte etter den bibelske tro, den bibelske dåp, den bibelske menighet osv. Slik stilte man spørsmål ved gamle tradisjoner.

Gustav Adolf Lammers (1802-1878)

I studietiden i Christiania kom Lammers i kontakt med Brødremenigheten. Han ble sterkt grepet av den glød som var blant disse, og da han i 1827 ble prest i Trondheim, var det naturlig for ham å knytte kontakt med brødremenigheten der. Lammers var talentfull både som kunstner, arkitekt og folketaler.
Det virker som fristelsen til å bygge seg en verdslig karriere en tid tok overhånd. Han ble en verdensmann, ble valgt inn på Stortinget, og hans liv var "et forsøk på å forlike verden og Guds rike". Men etter hvert begynte Gud å kalle på ham igjen, og han dro til Tyskland for å hente nye impulser for sitt åndelige liv. Der kom han i kontakt med vekkelsesstrømninger som totalt forandret livet hans. Han kom tilbake til sin prestegjerning, nå iSkien, med en helt ny og smittende glød. Valton skriver: "Lammers hadde møtt Gud og var blitt fylt av hans Ånd og ild, og dette kunne merkes på hele hans personlighet" (Valton s 114). Bymenigheten i Skien ble straks sterkt berørt av Guds Ånd, og mange hundre opplevde en markert åndelig oppvåkning. Han begynte også å gå på husbesøk. Systematisk gikk han fra hus til hus og forkynte evangeliet og formante folk til å vende om. Ikke alle likte dette like godt, men mange ble vunnet for Jesus.

I 1853 stiftet han den første indremisjonsforeningen, som skulle stå for utdeling av kristne traktater. Han bygde også landets første bedehus.

Snart kom han i konflikt med kirkens dåps- og nattverdslære. Han kunne ikke lenger dele ut nattverden til ikke-troende eller mennesker som levde i synd. Han forsto også at barnedåpen ikke stemte overens med Guds ord, men samtidig gikk han imot "gjendåp". Han gikk inn for en gradvis overgang fra barnedåp til troendes dåp i kirken. Denne tanken ble han stående ganske alene med. Konflikten med kirken ble etter hvert så alvorlig, at han i 1856 søkte avskjed som prest, og dannet en menighet av troende mennesker, "Den frie apostoliske kristelige menighet i Skien", populært kalt "den lammerske frimenighet". Fra starten var det 38 medlemmer, men allerede i 1860 var tallet steget til 200. "Det åndelige liv innen denne menighet var godt. En sjelden begeistring preget arbeidet, og de som var med i den første vekkelses nådebesøk glemte det aldri. Det var en sterk forventning av Jesu gjenkomst, og en sjelevinnertrang som var så intens at mange uttalt forarget at det var umulig å få gå i fred på gata i Skien. Overalt møtte man spørsmålet: Er du frelst? Er du et Guds barn?" (Valton s 118).

Lammers reiste mye rundt både i Norge, Sverige og Danmark, og i løpet av få år var det dannet ialt 20 frimenigheter i Norge.

Men dette arbeidet ble for hardt for Lammers. For det første slet han økonomisk. For det andre førte dåpssynet hans til at de som tok troende dåp, ble utstøtt av menigheten. Dermed ble det splittelse, og en ny menighet av troende døpte ble dannet. I 1860 trakk Lammers seg, og meldte seg inn i statskirken igjen. Dette førte bl.a. til at han mottok en pensjon. Den som tok over som forstander, var Askers tidligere ordfører, Jacob Gløersen. Han var nå postmester i Skien. Denne jobben ble han avskjediget fra når han meldte seg ut av kirken. Gløersen døde allerede i 1861.

Da Henrik Ibsen skrev "Brand", om den religiøse "fanatikeren" Brand som hadde som motto "Det du gjør, gjør fullt og helt, ikke stykkevis og delt", hadde han Lammers som "modell".

Læstadianerne

I forrige århundre var det elendige forhold blant samene i Finnmark. Både menn og kvinner var henfalne til alkohol, og barna ble ofte overlatt til seg selv, de kunne ligge og skrike seg til døde mens foreldrene ruset seg. Umoral, tyveri, slåssing og drap var endel av deres liv. I tillegg dyrket de fortsatt sine gamle avguder.

Så kom det vekkelse. Det er blitt sagt at det Hans Nielsen Hauge var for Sør-Norge, var Lars Levi Læstadius for befolkningen i de nordligste deler av landet. Selv biskopen måtte innrømme at det som skjedde var at Gud hadde utøste et åndens vær over landsdelen.

Læstadius (1800-1861) var prest i Karesuando i Sverige fra 1826. De første 18 årene av hans prestegjerning var uten frukt. Han var pliktoppfyllende, men interessen hans var noe annet: naturvitenskap. Så skjedde en forandring. En enkel lappepike, Maria, tilhørte en krets fra en tidligere vekkelse (ropervekkelsen?). Hennes vitnesbyrd grep den trette presten. Guds Ånd fylte ham med en ild og glød som forandret hele hans tjeneste.

Nå begynte han å forkynne omvendelse. Han forkynte at de rådende syndene førte til dom og fortapelse med en slik kraft at mange først ble sinte på ham. Klokkeren hans tok med seg brennevinsflaska inn i kirken og drakk åpenlyst mens Læstadius prekte, og flere andre fulgte hans eksempel. Men så brøt vekkelsen igjennom. Mange kom i syndenød, og de sinte tilropene ble erstattet av rop om nåde og tilgivelse. Syndenøden resulterte snart i fryderop og glede, og Guds Ånd falt over folket. De både talte i tunger og profeterte. Det var et slikt nærvær av Guds kraft i gudstjenestene at folk falt i gulvet, hoppet og danset og jublet så høyt at det hørtes lang vei. Dette kunne forgå i timesvis. Flere så også syner av Jesus.

I 1847 brøt vekkelsen løs både i Alta og i Kautokeino, men her ble de stående uten åndelige ledere, noe som førte til fanatisme hos noen av de nyfrelste. Dette førte til voldelige sammenstøt hvor to ble drept. Dette la en demper på vekkelsen i Kautokeino, men den spredte seg videre i hele Nord-Norge.

Metodistvekkelsen

Røttene til denne vekkelsen går tilbake til Wesley-brødrene i England på 1700-tallet. Ut fra denne vekkelsen vokste metodist-samfunnet fram. Flere ganger på 1800-tallet blusset det opp vekkelse i denne sammenhengen. Til Norge kom metodist-vekkelsen rundt midten av 1800-tallet.

I 1846 ble sjømannen O.P. Pettersen frelst ved en metodistpastor i New York. Tre år senere er han tilbake i Norge, og vitner ivrig om sin frelse. Han holdt til rundt Fredrikstad. Raskt ble han travelt opptatt med å ta imot folk som ville bli frelst, husmøter, og etter hvert større møter. Budskapet om frelse, et renset hjerte og åndens vitnesbyrd i hjertet grep mange mennesker. De var vant til å høre at de var syndere, men manglet en frigjørende frelseserfaring. Snart utvidet Pettersen radiusen for sin virksomhet, og overalt ble det vekkelse. Det ble også motstand, både fra prester og folk som ville forstyrre møtene. Men vekkelsesilden kunne ikke slukkes.

Pettersen ble bare et års tid i Norge, men i 1853 kom han tilbake og arbeidet nå målrettet for å vinne mennesker for Jesus og plante menigheter. Selv slo han seg til i Sarpsborg, hvor han dannet en menighet i 1856 med 43 medlemmer. 40 år senere var det over 300 medlemmer, og

en søndagsskole med mer enn 300 barn. Det heter at "tusener av sjeler er omvendt til Herren i årenes løp". Også flere andre steder brøt det ut vekkelse. I Arendal ble over 100 frelst. I Halden var det en så sterk åndsatmosfære at selv sterke menn måtte holde seg fast for ikke å falle. Også her ble det dannet menighet i 1856. Samtidig ble det dannet menighet i Fredrikstad, som vokste til 400 medlemmer ved århundreskiftet.

Ved århundreskiftet var det 46 metodistmenigheter i Norge, med til sammen 5000 medlemmer. Metodistene gjorde på denne tiden en stor innsats blant barn, og flere steder førte søndagsskolene til barnevekkelse, som ga varige resultater. Det var også blant metodistene Barratt virket som forkynner, og grunnla Bymisjonen i Oslo.

Indremisjonen

Denne organisasjonen som har spilt en betydelig rolle for kristenlivet her til lands, startet rundt professor Gisle Jonson ved universitetet i Oslo. Haugevekkelsen hadde nok en indirekte innflytelse, men var stivnet til i strenge former. I 1850-åra ble Gisle Jonson tent i brann for evangeliet under et besøk hos Lammers i Skien. Han var nidkjær og brennende, og det ble tent en vekkelse ved universitetet. Mange prestestudenter ble sterkt berørt, og de bragte vekkelsen med seg ut over landet. Biskop Heuch skriver om omfanget av vekkelsen: "I selve Kristiania var en stund den fra Jonson utgående bevegelse så sterk, at man måtte minnes palmesøndag, da alle ville være disipler og rope hosianna, mens motstanderne måtte nøye seg med å stå i krokene og skumle." Jonson selv var en beskjeden, forsiktig kar, og ingen kunne riktig forstå at han ble brukt til en slik vekkelse.

For å spre kristelige traktater ble Lutherstiftelsen stiftet i 1868, og innen 1890 hadde de spredt 10 millioner kristne skrifter i Norge. Dette var såkorn som ble lagt ned i folket. I 1918, ved 50-årsjubileet var det 1000 indremisjonsforeninger i Norge.

I indremisjonssammenhengen var det flere mennesker Gud reiste opp til rik velsignelse på lokalstedene. Vi kan nevne et småbrukerpar i Vrådal: Jon og Åshild Undegård. De ba om vekkelse i 5 år, men møtte bare forakt og motstand fra alle kanter. En dag, mens de var på sin vante bønneplass med utsikt over bygda, sier Åshild til mannen sin: "Du Jon, tror du ennå Gud for vekkelse?" Jon svarte stille: "Ja, - jeg prøver å tro. Gud har jo lovt å høre bønner. Men det ser mørkt ut." Da svarte Åshild med ettertrykk: "Du skal bare vite hvordan jeg tror. Jeg tror så på vekkelse, at jeg i ånden kan se hvordan folk kommer oppover bakkene her for å tale med oss om sin sjels frelse." Hun hadde fått en åpenbaring, og trosvisshet om vekkelsen. "Du må raskt få inn veden og høyet", sa hun, "for når det lir ut på høsten blir det ikke tid til slikt. Da blir det bare å hjelpe de nyvakte." Og slik ble det! Åshild fikk ofte syner og åpenbaringer, og hun talte med en profetisk kraft som avslørte menneskers tanker, noe som førte til manges frelse.

I "Langesundsfjordens indremisjonsselskap" samlet det seg opp til 10000 mennesker til stevne hver pinse i 1870-årene. Dette viser noe av omfanget og kraften i indremisjonsbevegelsen på den tiden.

Kilder:
Ingulf Diesen: Veiryddere, Ansgar forlag, Oslo 1980
Fridtjof Valton: De norske vekkelsers historie, Filadelfiafrorlaget, Oslo 1942

Web-sider om Læstadius:
http://www.laestadius.net/HistoriaSWE.htm
http://troms.kulturnett.no/laestadius/Artikler/larslevi.htm
http://www.pajala.se/fakta/historik/laestadius/front.html