Adoniram Judson (1788-1850)

Oppvekst og omvendelse

Adoniram Judson ble født i Massachusetts i 1788. Faren til Adoniram var prest blant kongregasjonalistene, og gutten vokste opp i et godt, kristent hjem. Som ung student kom han i et miljø som var sterkt preget av opplysningstidens franske filosofer, bl.a. Voltaire. Dette førte til at Judson ble ateist. En av medstudentene, Ernest, var en spesielt ivrig ateist, og mange så opp til ham som en leder og et forbilde. Judson og Ernest ble gode venner, og begge var ivrige ateister. Han ristet overlegent av seg sin fars formaninger og morens bønner blåste han av. Men vennen, Ernest, som ledet ham bort fra Gud, skulle også bli årsaken til at Adoniram igjen vendte seg til Gud.

En tid senere var Judson på rundreise i flere stater. Han levde nå et vilt og gudløst liv. En kveld salet han av hesten utenfor et herberge, og fikk leie det siste ledige rommet for natten. I rommet ved siden av lå en dødssyk mann, som utover natten ropte og skrek av angst og redsel for døden. Dette gjorde sterkt inntrykk på Judson. Han tenkte på evigheten, og følte også på sin egen redsel for døden. Han, den overbeviste ateisten, skammet seg over å tenke slike tanker, og var glad for at Ernest ikke så ham mens han tenkte disse tankene. Utpå natten stilnet det av i naborommet. På morgenen dagen etter spurte Judson hvordan det var med mannen i naborommet. Da han fikk høre at han var død, spurte han etter mannens navn. Svaret han fikk var: "En ung student som het Ernest." Judson fikk nærmest sjokk. Den selvsikre ateisten var død, og fortapt. Judson visste også at han selv var fortapt. Full av fortvilelse dro han rett hjem, og overga livet sitt til Gud.

Nå begynte han å studere Guds Ord, og gradvis ble sinnet hans fornyet, og han tok til seg Jesu kjærlighet. Spesielt kom Efeserbrevet 3:17-19 å bety mye for ham. Temaet i disse versene ble et motto som fulgte ham resten av livet: å kjenne lengden og bredden, høyden og dybden i Jesu kjærlighet.

Misjonskallet

Han hadde nå erfart at Guds kjærlighet hadde løst ham fra syndens fengsel. Han visste også at dette gjaldt for alle mennesker. Han leste om William Careys misjonsinnsats i India. Samtidig var han tiltrukket av en verdslig karriere. Denne indre dragkampen kulminerte en dag han gikk ut i skogen. Fortvilet ropte han ut til Gud: "Mer enn noe annet ønsker jeg å tilfredsstille de, Herre. Hva vil du at jeg skal gjøre?" Plutselig merket han Jesu nærvær, og Gud kalte ham til å dra til fjerne nasjoner med evangeliet.

Den 5. februar 1812 ble Adinoram gift med Ann, og 7 dager senere gikk de om bord i båten som skulle føre dem til India. I løpet av båtturen, ble de overbevist om troendes dåp. Da de kom til India, tok de derfor kontakt med baptistene, deriblant Carey. De valgte nå å si fra seg underholdet fra misjonsselskapet, og heller søke om underhold fra baptistene som drev utstrakt misjonsvirksomhet. Et større problem var at de ble nektet opphold i India. Det engelske handelsselskapet var redd for at handelen ville bli ødelagt ved for mye misjon.

Frustrerte gikk de om bord i en gammel holk av en båt som i to-tre uker drev omkring i monsunstormene i Bengal-bukta. Ann ble syk og fødte deres første barn, som døde like etterpå.

Til slutt kom de i land i Rangoon i Burma. Det var natt, og det eneste som møtte dem var de ville hundenes hyl og griser som sloss om søpla i gatene. Det fantes ingen kristne i Burma, og i sin fortvilelse ropte de til Gud. I løpet av natten kjente de Guds nærvær, og han oppmuntret dem til ikke å frykte, men stole på ham. Endelig var de kommet til et land hvor de som de første kristne kunne bringe inn evangeliets lys.

Etter en tid brøt det ut krig mellom de britiske myndighetene i India og Burma. Judson ble satt i fengsel, mistenkt for å være spion. Han ble mishandlet, og fengslet var for dårlig til at dyr kunne bo der. Midt i disse vanskelighetene, kom Ann på besøk hver kveld. Hun smøg seg fram til døren, og hvisket oppmuntrende ord til mannen. Etter en periode på tre uker, hvor hun ikke hadde kommet, dukket hun igjen opp med en baby på armen: deres andre barn. Også dette barnet døde etter noen måneder.

Bibeloversettelse

Før Judson ble satt i fengsel, hadde han begynt på et av de oppdragene han så som viktigst: å oversette Guds ord til folkets språk. Slik kunne Guds frelsende Ord nå ut til alle de fortapte som han selv ikke ville treffe. Dette arbeidet ble nå avbrutt en tid. Men Ann gjemte notatene i en hodepute, og en dag fikk hun overlevert puten til mannen i fengslet. Han kunne nå arbeide videre på oversettelsen. Men en ny skuffelse kom. Fangevokteren likte puten, og tok den fra Judson. Et øyeblikk så det ut som alt arbeidet var tapt, men Ann var snartenkt. Han laget en finere pute enn det Adoniram hadde hatt, og da han tilbød fangevokteren å bytte pute, var han rask til å akseptere tilbudet. Han kunne fortsette oversettelsesarbeidet i fengslet.

Etter 21 måneder i fangenskap, ble han satt fri, og han kunne arbeide videre. Hans kjære Ann ble syk og døde. Selv var han også døden nær flere ganger. Men da ropte han til Gud og sa: "Herre, du må holde meg i live slik at jeg får fullført det du har kalt meg til. Dette fortapte folket må få ditt frelsende Ord." Gud hørte hans bønn. Bibelen ble oversatt til burmesisk.

Sjelvinning

Adoniram Judson hadde en stor lidenskap: å se mennesker frelst og forvandlet av Guds kraft. Overalt hvor han kom, vitnet han om Jesus, og utfordret enkeltmennesker til å ta imot Jesu kjærlighet. Det skulle gå mange år, med mange skuffelser, før han fikk se resultater av arbeidet. Misjonsselskapet hjemme i Amerika begynte å etterlyse resultater. Da de spurte ham om hvilke forhåpninger han hadde, svarte han at forventningene hans var like mange som Guds løfter. tter 6 år kunne han endelig døpe den første som hadde vendt om til Jesus. Etter hvert kom det flere til. Judson arbeidet målrettet. Det fortelles at båtsmannen hans, han som pleide å frakte Judson rundt til landsbyene i båten sin, stadig sto imot misjonærens vitnesbyrd. På de flere timer lange båtturene brukte Judson alltid anledningen til i forkynne Jesus og utfordre ham til tro. En dag ba Judson komme til møtet på søndag for å få betaling for den siste turen. Det var det som skulle til. I det møtet ble båtsmannen overbevist av Guds Ånd og tok imot Jesus. Han ble siden en ivrig evangelist som brakte budskapet videre.

Judson brant for millionene av burmesere, men han kunne umulig nå alle sammen alene. Derfor skrev han til kristenfolket i Amerika. Han utfordret dem til å ta oppgjør med den synden det er å lukke ørene for ropet fra millionene som er på vei til fortapelse og aldri har hørt evangeliet.

Karen-folket

I 1828 ble det et vendepunkt i Judsons tjeneste. I Burmas jungel levde et vilt og ustyrlig folkeslag som het Karen-folket. Judson ba om å få nå dette folket. En dag ble en Karen slave solgt på slavemarkedet. Han het Ko Tha Byu, og ble kjøpt av en kristen. Hans mål var å vitne om Jesus for ham. Nå viste det seg at denne mannen hadde en svært dårlig fortid som kriminell. Han hadde drept over 30 personer. Han kom til Judson som begynte å vitne for ham. Han ba for ham og viste ham Guds kjærlighet. Tilslutt åpnet han hjertet sitt, og ble totalt forandret av Jesus. Fra å være en villmann, ble han nå en brennende evangelist som ivret etter å nå sitt eget folk med de gode nyhetene. Evangeliet var virkelig gode nyheter. Blant Karen-folket var det en gammel legende. I den het det at for mange, mange år siden var det en Karen-mann og en hvit mann som hadde hver sin gylne bok. Denne boka inneholdt alt de trengte for frelse og til å leve et lykkelig liv. Nå var Karen-mannen uforsiktig og rotet bort sin bok. Men den hvite mannen tok vare på boka, og derfor ble han velsignet. I tradisjonen het det at den hvite mannen en dag skulle komme tilbake med boka. Dersom Karen-folket da ville ta imot den og lyde den, skulle de bli frelst og oppleve velsignelse. Ettersom folket kjente denne historien, var Ko Tha Byu nå frimodig i å forkynne at boken hadde kommet med frelse. Mange tok imot Jesus, og ved århundreskiftet hadde de som var ville analfabeter flere høyskoler, hundrevis av landsbyskoler, 800 selvstyrte menigheter og mer enn 150 000 kristne.

Fullendt løpet

På våren 1850, etter 38 år i Burma, kun med et kort avbrudd, ble Judson alvorlig syk.
Man trodde at den friske sjøluften ville gjøre ham godt. Han ble derfor med om bord på en fransk båt. Men etter få dager, den 12. april sovnet han inn. Helt til det siste var det en lidenskap som brant i hjertet hans: Kristi kjærlighet. Det var hans store og utømmelige inspirasjonskilde.

Mer info om Adoniram Judson finner du på denne siden: http://www.wholesomewords.org/biography/biorpjudson.html