Charles Grandison Finney (1792-1875)

Fra sin oppvekst hadde Finney lite kjennskap til kristendom. Familien var ikke kristne, og det eneste inntrykket han fikk var fra omreisende evangelister som stakk innom hjemstedet Warren i Connecticut.

26 år gammel dro han til Adams i staten New York for å studere jus. Han hadde praksis hos dommer Wright. På fritiden hadde han kontakt med en Presbyteriansk menighet, og han samtalte flere ganger med pastor Gale. Finney gjorde sine betraktninger. Han kunne ikke forstå at de kristne bare ba og ba, uten å forvente noe bønnesvar. Iakttakelsen stemte nok. Etter at Finney ble en kristen, måtte Gale erkjenne at han hadde trodd Finney var en for hard nøtt, og at de som iherdig ba for ham sikkert ville bli skuffet. Men det ble de ikke.

Omvendelsen

I jusstudiene ble det stadig referert til Bibelen. Slik ble Finney interessert i å lese Bibelen. Mens han leste, så han for det første
hvor langt unna originalen de kristne levde. For det andre vokste det fram en lengsel etter Gud i ham.

I 1821 begynte han for alvor å søke etter å få ordnet sitt forhold til Gud. En dag bestemte han seg for å overgi seg til Gud. Han gikk ut i skogen for å være i fred. Men han ble lammet av sin egen stolthet. Frykten for at noen kunne se eller høre ham, gjorde at han ikke fikk fram en bønn. Da han forsto at det var stoltheten som hindret ham fra overgivelse til Gud, ropte han ut av full hals at om hele helvetes hær sto rundt ham, så ville han overgi seg helt til Gud. Han falt på kne, og bekjente sin synd. Guds fred fylte ham, og han gikk tilbake til arbeidet som et nytt menneske.

Da kollegaene hadde gått fra arbeidet, ble han værende igjen for å be. Jesus åpenbarte seg for ham, og han følte han så inn i Jesu ansikt. Helt overveldet av Guds nærvær falt han sammen, og gråtende henga han seg til Jesus. Etter en stund i denne stillingen, gikk han til naborommet. Her falt den Hellige Ånd over ham på en så mektig måte at han til slutt ropte ut: "Herre, jeg kan ikke klare mer! Jeg dør hvis disse bølgene fortsetter å overstrømme meg!"

Sjelevinneren

Allerede fra første dag vant Finney mennesker for Gud. Inn på kontoret kom en kunde som

hadde en uoppgjort sak med en annen. Finney ville ikke ta jobben, men utfordret han til å gjøre opp sin sak med Gud. Han kom i syndenød, og overga seg til Gud.

Da dommer Wright neste dag kom på jobben, sa Finney at han var blitt frelst. Wright kom under Den hellige Ånds innflytelse. En tid gikk han som i ørska, og var ikke seg selv, før han en dag lykkelig fortalte at nå hadde også han overgitt seg til Herren.

En kveld satt Finney sammen med noen venner. De skulle spise, og verten spurte Finney om han kunne be for maten. Da kom Guds Ånd så sterkt at verten sprang inn i et annet rom, og kom ikke tilbake før han hadde tatt imot Jesus.

Nå brant det en hellig ild i den 29 år gamle Finney. En av hans første tanker som ny kristen, var at han måtte føre foreldrene til Gud. Han dro på besøk til dem, og ledet dem til Jesus. Hele hjemstedet ble kraftig berørt av Guds Ånd, og mange overga seg til Herren.

Mottoet til Charles Finney ble: "Sjeler for enhver pris og under alle forhold!" Dette mottoet levde han etter, og dersom han følte at hjertet hans ble kaldt, ble han aldri værende i en slik tilstand. Da satte han av mer tid til bønn og studier i Guds Ord, til han på ny fikk den hellige Ånds glød. Slik hadde han en var ånd som først av alt søkte å bevare brannen for Jesus og for menneskers frelse.

Betydningen av bønn

Alltid var han avhengig av bønn for et åndelig gjennombrudd. Vi kan nevne et eksempel på dette. Finney var på besøk i Evans Mills. Menigheten der var uten liv, og folket i byen levde i synd og likegyldighet. Han forkynte evangeliet der, og folk ble fascinert av å høre på ham. Men Finney var ikke fornøyd med at folket ikke overga seg til Jesus. En kveld følte han at Den Hellige Ånd ledet ham til å be alle som ville overgi seg til Jesus om å reise seg. Alle ble sittende. Han sa da til dem: "Så har dere bestemt dere. Dere har tatt stilling. Dere har forkastet Kristus og hans evangelium… Dere må huske så lenge dere lever at dere offentlig har stått imot frelseren." [i] Deretter avsluttet han møtet og gikk. Folket var rasende, og de kristne forvirret. Neste dag tilbrakte Finney ute i skogen i bønn. Sammen med en annen ba de hele dagen om gjennombrudd. På ettermiddagen kjente de en forvissning om seier. Da de kom til møtelokalet på kvelden var det stapp fullt. Finney talte med kraft. "Guds Ånd kom over meg med en slik kraft at det var som jeg åpnet ild mot dem." [ii] Dette hadde en kolossal virkning på forsamlingen, og mennesker falt sammen. Men Finney avsluttet møtet, og dro til et sted hvor ingen kunne finne ham. Folket strømmet nå til det hjemmet hvor han pleide å bo, men de fant ham ikke. Først neste dag inviterte han til forbønn i møtet. Folk ropte nå etter frelse. En kvinne falt sammen og lå målløs i 16 timer. Da brøt hun ut i lovsang til Gud. En mann kom bevæpnet til et møte, fast bestemt på å drepe Finney. Men da han hørte og så Finney, kom han i syndenød og overga seg til Gud.

I Evans Mills var det Finney ble kjent med Fader Nash. Fader Nash var blitt oppsagt fra sin pastorstilling, pga en øyenbetennelse. Nå henga han seg til bønn. Finney og Nash reiste sammen så lenge Nash levde. Han tilbrakte hele dager i bønn, noe som hadde stor betydning for den atmosfæren som var i møtene.

En gang skrev Finney at "hvis jeg ikke ber, kan jeg ikke gjøre noe. Om jeg en eneste dag eller en time mister nådens ånd, er jeg ikke i stand til å preke med kraft og effektivitet, eller å vinne sjeler ved personlig samtale… Av og til fyltes jeg av en følelse som fikk meg til å be at Gud måtte love å svare på mine bønner. Jeg verken kunne eller ville ha avslag. Jeg følte meg så sikke på at jeg ble bønnhørt at jeg sa til ham: Jeg håper du ikke tror at du kan nekte meg dette. Jeg kommer med dine trofaste løfter i min hånd, og du kan ikke avslå." [iii] Alltid før han prekte, "badet han sin sjel i bønn." Slik fikk han bort alle forstyrrende inntrykk, og kunne bli ledet av Guds Ånd.

Lydighet

Et annet viktig trekk ved Finney var hans betingelsesløse og uselviske lydighet mot Herren. Av den grunn ble hans eget giftermål utsatt flere ganger. Da han tilslutt dro av sted for å hente sin tilkommende, måtte han underveis innom en smed for å sko hesten. Mens han ventet, begynte han å vitne om Jesus, og Guds Ånd falt. Folket tryglet ham om å bli over til neste dag. Han følte Gud åpnet en dør for evangeliet, og ble værende, - et halvt år. Giftermålet kunne vente, men når Guds Ånd virket på menneskers liv, var det viktig å handle raskt. Hele byen ble forvandlet av vekkelsen. Vi må føye til at en annen dro for å hente hans tilkommende, slik at de ble gift.
Åndens atmosfære

Vekkelse er en atmosfære hvor Guds nærvær og herlighet overvelder de tilstedeværende. Finney erfarte dette flere ganger. En gang skulle han besøke sy-fabrikken til en troende venn. Han hadde ikke før kommet inn, før han møtte blikket til en syerske. Umiddelbart kom hun i syndenød, og begynte å gråte. Dette spredde seg raskt innover i fabrikken, og snart var alle arbeiderne oppløst i tårer over sin synd. Arbeidet ble stanset, og Finney samlet arbeiderne for å lede dem til Gud.

En annen gang brøt det ut vekkelse i en by som het Rome. Guds ånd virket, og mennesker kom i syndenød over hele byen. Rome hadde felles sheriff med Utica. Mellom de to byene rant en elv. Sheriffen bodde i Utica, og hånet den vekkelsen han hørte om I Rome. Da han en dag måtte et ærend til Rome, skulle han bevise at han var mann som ikke lot seg rive med av følerier. Men idet han passerte elven mellom de to byene, kom Guds Ånd over ham. Han overga seg til Herren.

Vi kunne fortalt mange slike historier. Mennesker ble frelst bare de kom inn i en bygning eller inn i en by hvor vekkelsen var.

Innflytelsen på samfunnet

En sann vekkelse vil alltid øve innflytelse på samfunnet. Når mennesker blir forvandlet, blir samfunnet forandret. Charles P Bush, en kjent predikant i New York, ble frelst i vekkelsen i Rochester. Han beskrev det som skjedde i byen:

"Hele samfunnet ble grepet. Religion var samtaleemnet i hjemmene, i butikkene, på kontorene og på gatene- det eneste teateret i byen ble forvandlet til en stall, og det eneste sirkuset til såpe- og lysfabrikk. Brennevinsbutikkene ble stengt, hviledagen ble holdt i ære, kirkene ble fylt av glade tilbedere, alle filantropiske tiltak fikk ny inspirasjon. … Det er ikke for mye sagt at hele byen forandret karakter på grunn av vekkelsen. De fleste av de ledende menn i samfunnet var blitt omvendt og øvet innflytelse på samfunnslivet, i forretningslivet og i det borgerlige liv for øvrig. … Til og med domstolene og fengslene bar vitnesbyrd om vekkelsens velsignede virkning. Det var en enestående nedgang i kriminaliteten. Domstolene hadde lite å gjøre, og fengselet var nesten tomt i flere år deretter." [iv]

En gang ble det sjekket om resultatene av vekkelsen var varig. På et sted ble 3000 frelst, og etter 8 måneder var det ingen frafalne. [v] Man mener at ½ million mennesker kom til tro gjennom Finneys forkynnelse.

Forfatterskap og undervisning

Fra 1835 underviste Finney fast ved Oberlin-universitetet i Ohio. I årenes løp underviste han 20 000 studenter, som ble tent i brann for Jesus. Mange av disse bar med seg vekkelsen videre i livet og tjenesten.

Dessuten skrev Finney bøker og artikler. Kanskje mest kjent er "Lectures on Revival". Her skriver han at det ikke står til Gud om det blir vekkelse. Gud vil alltid vekkelse, ifølge Finney. Spørsmålet er om vi oppfyller betingelsene. De bøkene Finney skrev var også med på å spre vekkelsens ild, ikke minst til Europa. En av de som ble inspirert av bøkene til Finney, er George Williams, grunnleggeren av KFUM (YMCA). Dette var foreninger som hadde ett siktemål: å vinne unge menn for Jesus. I løpet av de første årene ble millioner over hele verden vunnet gjennom KFUM.

Du kan lese mer om og av Charles Finney på disse nettstedene:
http://www.concentric.net/~fires/sermons.shtml
http://www.ccel.org/f/finney/revival/

[i] Basil Miller: Charles Finney, Guds brannfakkel, Den kristne bokringen, 1975, s. 55
[ii] Basil Miller: Charles Finney, Guds brannfakkel, Den kristne bokringen, 1975, s. 55
[iii] Basil Miller: Charles Finney, Guds brannfakkel, Den kristne bokringen, 1975, s. 68-69
[iv] Pedersen: 2000 år med Den Hellige Ånd, Rex 2000, s 238
[v] Basil Miller: Charles Finney, Guds brannfakkel, Den kristne bokringen, 1975, s. 73