D. L. Moody (1837-1899)

Oppvekst og omvendelse

Dwight L. Moody vokste opp i Northfield i Massachusetts. Familien hans var puritanske kristne. Som liten gutt mistet han faren, og de 7 barna vokste opp i fattige kår.

17 år gammel forlot han hjemmet og dro til Boston. Her arbeidet han i en skobutikk. Drømmen hans var å lykkes innen forretningslivet. Målet var å tjene 100 000 USD. Av gammel vane gikk han til en menighet, selv om han ikke hadde noe forhold til Gud. Forkynnelsen om Guds nåde og utfordringen til å velge Jesus virket sakte men sikkert på hjertet til den unge gutten. Moody var av natur impulsiv og temperamentsfull, alltid klar til å finne på et pek mot noen. Men det tok flere måneder hvor viljen hans strittet imot Jesus. Så i april 1855 overga han seg til Jesus. Etter dette syntes han solen var klarere, fuglene sang vakrere, og han følte han kunne elske alle mennesker. Snart flyttet han til Chicago.

Engasjert i barnearbeid og sjelevinning

I Chicago arbeidet Moody i et skofirma som het Henderson. All fritiden sin brukte han til å samle barn til barnemøter. Selv ville han helst ikke preke, men han brant for å vinne barna for Jesus. "Skal man reformere samfunnet må man begynne med barna" var innstillingen hans. [1] Hver kveld kunne det være om lag 1000 barn
fordelt på 20 klasser som ble undervist av forskjellige ledere. Av og til måtte Moody selv forkynne, men det var en rolle han likte dårlig. Andre pionerer vi har lest om var store språkbegavelser. Moody behersket sitt eget morsmål dårlig. Når han talte, var det mange ord han uttalte feil, og grammatikken var gal. Dette hindret ikke den brannen han hadde etter å vinne mennesker for Jesus. Hans taler gjenspeilte en klar tanke og et ærlig sinn.

Moody hadde bestemt seg for at det ikke skulle gå en dag uten at han vitnet om Jesus. En dag da han skulle legge seg, kom han til å tenke på at han ikke hadde vitnet for noe menneske den dagen. Ved ½ 12-tiden skyndte han seg ut i de folketomme gatene. Da han endelig så et menneske, gikk han bort og spurte sitt vanlige spørsmål: "Er du en kristen?" Mannen ble kraftig irritert over Moodys pågåenhet. Flere dager sener møttes de to igjen. Da hadde mannen tatt imot Jesus.

Moody var kjent for sin pågående holdning. Han kunne stikke innom bekjente med spørsmålet: "Hva har du tenkt å gjøre for Jesus i dag?" I Chicago ble han kalt gale-Moody.

En hendelse skulle få avgjørende betydning for Moody. En av søndagsskolelærerne ble alvorlig syk, og hadde bare kort tid igjen å leve. Fortvilet kom han til Moody. Han hadde vært mer opptatt av å få mange barn i sin klasse, enn å vinne dem for Jesus. Moody anbefalte ham å være ærlig og snakke med barna om det, og i løpet av få dager hadde denne mannen vunnet mange for Jesus. Overgivelsen hos denne mannen ga en utrolig effekt i vitnesbyrdet hans. Moody sluttet nå i jobben, og brukte all sin tid til barnearbeidet.

I årene 1861-65 raste borgerkrigen i Amerika. Mange soldater ble såret og omkom. Moody brukte nå mye tid til å lede døende soldater til Jesus. Hver kveld gikk de til forskjellige soldatkompanier. Vanligvis hadde han 8-10 møter hver kveld. Han ble nå mer og mer frimodig til å forkynne for forsamlinger. Hundrevis av soldater ble frelst i denne tiden. Mottoet for denne innsatsen var: "Gjør alt du kan for å gjøre verden til et bedre sted enn du fant den. Gjør alt du kan for Kristus, da vil du også andre lykkelige." [2]

Nye impulser og kontakter

Moody hadde hørt og lest om arbeidet til George Williams (grunnleggeren av KFUM), George Müller (drev barnehjem for 2000 barn) og Charles Spurgeon (baptistpastor som samlet tusener hver uke). Alle disse holdt til i England, og Moody bestemte seg for å oppsøke dem. Moody krysset Atlanteren i 1867, og ble vel mottatt av de kristne i England. Han ble inspirert av å møte disse pionerene. Men det møtet som skulle bety aller mest for ham, var en tidligere tyv som het Henry Moorhouse. Han inviterte seg selv til Chicago. Selv om Moody ikke viste ham noen interesse, dukket han opp en dag hjemme hos Moody. Han fikk preke, men han talte ikke som andre predikanter. En hel uke prekte han over den samme teksten: "For så høyt har Gud elsket verden,…" Kveld etter kveld la han ut fra Skriften hvordan Guds kjærlighet hadde møtt og forandret menneskers liv. Moody, som hittil hadde lagt mest vekt på Guds vrede over synden, fikk nå en ny brann i sitt vitnesbyrd. Det handlet om å lede fortapte mennesker til en kjærlig Gud. "Vinn seier ved kjærlighet. Den som er full av kjærlighet i hjertet og ellers har litt sunn fornuft, vil lykkes." [3] En annen ting Moody lærte av Moorhouse, var å tale mer ut fra Guds Ord. Bibelen som hittil bare hadde vært en tekstbok for prekenene, ble nå den viktigste kilden til hans egen oppbyggelse.

Etter dette møtte Moody en annen mann som skulle få stor betydning for hans tjeneste: Sangeren Sankey. Sankey hadde en god jobb i det offentlige, og sang på fritiden. Han brukte moderne melodier og sang med en innlevelse som grep folket. Moody, som selv ikke var noen sanger, forsto betydningen av sang. Impulsiv som han ofte var, utfordret han Sankey til straks i slutte i jobben for å bli med på Moodys møter. Moody fikk overtalt Sankey til en "prøveforestilling". De stilte seg opp på et trafikkert gatehjørne på den tiden folk var på vei hjem fra jobb. Sankey sto på en såpekasse og sang. Folk flokket seg rundt dem for å høre sangen. Da spratt Moody fram, og holdt en 20 minutters tale. Deretter fikk de folkemengden med inn i et lokale hvor møtet fortsatte, og flere ble frelst. Sankey ble tent i brann, og ikke lenge etter var disse to et team som arbeidet sammen så lenge Moody levde.

Fylt med Den Hellige Ånd

Fortsatt var Moody engasjert i svært mange aktiviteter i Chicago. Han ledet KFUM, barne- og ungdomsarbeide, og var med i mange komiteer. Han fikk symptomer på utbrenthet. Selv om han kanskje forsto at Gud kalte ham til mer å virke som evangelist, var det vanskelig for ham å slippe de trådene han holdt i. I denne tiden var det også en gruppe som svært gjerne ville han skulle stille til valg for kongressen. Men Moody avviste dette tilbudet med at han hadde en høyere tjeneste.

I et møte hvor Moody prekte satt det to damer som var ivrige til å be. Etter møtet vinket de Moody til seg, og sa at de gjerne ville be om at han skulle bli fylt med Den Hellige Ånds kraft. Moody ble irritert, ettersom han mente han hadde bra av Guds kraft. Men kvinnene begynte å be for ham, og ettersom ukene gikk, økte Moodys lengsel etter å bli fylt med Den Hellige Ånd. På denne tiden ble Chicago fullstendig rasert av brann. Dette var i 1871. Fortvilelsen var stor, og Moody hadde som vanlig et stort hjerte som ønsket å hjelpe. Han dro til New York for å samle inn penger til gjenoppbyggingen. Men det gikk trådt for ham. Hans lengsel etter Gud vokste, og en dag måtte han bare være alene sammen med Gud. Han bestemte seg nå for å overgi seg betingelseløst til Herrens plan for livet hans. Umiddelbart ble hele rommet fylt med Herrens nærvær, og Moody ble fylt med Den Hellige Ånd. Fra nå av slapp han de aktivitetene som hadde beslaglagt tiden hans, og begynte å forkynne mer.

"Et menneske som er helt overgitt til ham"

I 1872 dro Moody igjen til England. Han hadde ikke gjort noen avtaler på forhånd, men følte seg ledet av Gud til å dra. Mens han var der, uttalte Varley, en venn av ham: "Moody, verden har ennå til gode å se hva Gud kan gjøre gjennom et menneske som er helt overgitt til ham." [4]

Denne setningen brente seg fast i Moody. Betingelsen var ikke utdannelse eller begavelse. Gud så bare etter et menneske! Moody bestemte seg for å være det mennesket.

Nå begynte dørene å åpne seg for Moody i England. Han kom "tilfeldigvis" til å preke i en menighet i London. Her viste det seg at en ung, sengeliggende jente i årevis hadde bedt om at Moody måtte besøke menigheten deres. For lenge siden hadde hun lest en lite notis i et blad om denne ukjente mannens arbeide i slummen i Chicago. Nå kom han som svar på hennes bønner, og 400 ble frelst og tillagt menigheten!

Fra 1873 trakk Moody seg ut av arbeidet i Chicago. Nå ga han seg helt til å forkynne evangeliet. I et møte sa han: "Jeg vil drømme om store ting for Gud. Jeg vil dra tilbake til Storbritannia og vinne ti tusen mennesker for Gud!" [5] Han var to år i England og Skottland, og mer enn 100 000 ble vunnet for Jesus. Han talte for forsamlinger som kunne være på opptil 20 000 tilhørere. På samme kvelden kunne han holde et møte for de utslåtte i slummen, og et for sosieteten i Operahuset. Avisguttene gikk rundt i byen og plystret på vekkelsessangene til Sankey. Moodys forkynnelse ble elsket og hatet. Diskusjonen om ham nådde til og med inn i Overhuset. Han er kanskje den eneste predikanten som er debattert der. Mennesker fra alle lag av folket ble vunnet, og vi finner ikke få kjente navn blant de nyfrelste, deriblant Edward Studd og sønnene hans. Studd var en rik plantasjeeier som levde to år etter at han ble frelst. I løpet av den tiden utrettet han mer for Jesus enn andre gjør i løpet av et helt liv. Dette er bare et eksempel på den brannen som ble tent i Moodys kjølevann. En annen effekt av vekkelsen var at den rasjonalismen og ekstreme Bibelkritikken som nå vokste fram, ikke fikk grobunn i engelsk kristenliv.

I 1875 vendte Moody tilbake til Amerika, og de neste 6 årene preket han her. Han forkynte for ufrelste, utfordret de kristne til å evangelisere, kjempet for avholdssaken, startet en skole for fattige gutter og en for jenter på hjemstedet, Northfield.

Moodys møter ble ofte besøkt av kjente mennesker. Men han lot seg ikke imponere eller påvirke av at han prekte for prinsesser, hertuger, statsministere eller presidenter. Han var alltid like klar i forkynnelsen. Ydmykhet preget tjenesten til Moody. Han likte å sitere: "Tro får mest, kjærlighet arbeider mest, ydmykhet beholder mest!"

Inspirerte og utfordret de kristne til tjeneste

I 1877 holdt Moody en kampanje i Boston. Her møtte han mye sløv kristendom, men allerede første kvelden i kampanjen fyrte han løs på de kristne: "Kristendommen har vært på defensiven lenge nok, spesielt her i New England. Tiden er inne til at vi går aggresivt ut og fører krig. Under borgerkrigen var den noen av generalene som holdt hærene så lenge på defensiven at de ble helt forvirret. Jeg regner med at en god del kristne her i New England har lagt seg til å sove på sine polstrede kirkebenker. Nå er det på tide å våkne opp og rykke fram på bred front. Vi vil ikke være på defensiven, men gå til angrep. Vi bør besøke barene, biljardhallene og spillebulene og fortelle dem om Jesus. Vil de ikke komme til Tabernaklet og høre evangeliet, så la oss gå hjem til dem og forkynne evangeliet for dem der. Da skal det ikke ta lang tid før vi har nådd hundrevis." [6]

Moody levde etter dette prinsippet: "Vent ikke til noe skjer. Gå og la noe skje!" [7] Han var en handlingens mann. På grunn av sin egen dårlige utdannelse, vegret han seg for å gå til universiteter med evangeliet. Men etter mange utfordringer, brøt han også denne barrieren, og mange studenter ble vunnet for Jesus. På en ny reise i England (1881-84), ble flere ved Cambridge vunnet. Som et resultat av vekkelsen der, begynte 7 studenter å reise rundt til andre universiteter med evangeliet og de utfordret til misjon. De reiste selv til Kina hvor de arbeidet sammen med Hudson Taylor. Blant "The Cambridge seven" var Stanley Smith og den berømte Cricket spilleren, C. T. Studd. Broren, J. Studd dro til Amerika hvor han forkynte på universitetene. Han vant blant andre J. R. Mott for Jesus. Han ble senere en kjent misjonsleder.

I 1889 grunnla han Bibelinstituttet i Chicago. Her ble unge kristne utdannet og utrustet til å gå ut med evangeliet. De ble sendt ut i team, og på den måte ble tjenesten mangfoldiggjort. Torrey ble den første rektoren her.

"Gi akt på utgangen av deres ferd"

Etter et nytt besøk i England i 1893, følte Moody seg fysisk nedbrutt. Legen ba ham roe ned tempoet. Hjertet tålte ikke lenger det høye tempoet. Han begynte nå å tenke på å trekke seg tilbake. Men på reisen tilbake til Amerika, holdt skipet på å forlise i en storm over Atlanteren. Han fryktet ikke for døden, men han følte at Gud talte til ham: "Var du i ferd med å legge opp for å begynne å ta det med ro? Da henter jeg deg til meg. Du er ikke til noen nytte for meg om du ikke lever helt for meg." [8]

Moody tok en ny beslutning, og da han kom tilbake til Amerika arrangerte han en møtekampanje under en verdensutstilling i Chicago. Her prekte han for til sammen 2 millioner mennesker. De neste årene ga Moody alt for Herren. Han levde etter sine favorittuttrykk: "Vi vokser eller bukker under." og "La oss strekke oss i alle retninger." [9]

Like før det nittende århundre ebbet ut, døde en av århundrets største evangelister. Helt til det siste forkynte han evangeliet, og var opptatt av å gjøre det Herren hadde kalt ham til. På dødsleiet utfordret han sine nærmeste til å gjøre det arbeidet Herren hadde for dem. Helt til det siste bevarte han humoren, og noe av det siste han sa var: "Hvis dette er døden, er den deilig. Gud kaller meg, og jeg må gå. Ikke hold meg igjen!" [10]

Moody fullførte løpet med triumf. Men det livet han levde er fortsatt en utfordring til nye generasjoner. Også vår generasjon trenger å se hva Gud kan gjøre gjennom et menneske som helt er overgitt til ham! Hvem vil si: Jeg vil bli det mennesket!

Her kan du lese mer om D. L. Moody:
http://www.christianword.org/sermons/other/usemoody.html
http://www.wholesomewords.org/biography/biorpmoody.html
http://www.baptistfire.com/gospel/moody.shtml

1 Pedersen: 2000 år med Den Hellige Ånd, Rex 2000, s. 242
2 John Pollock: Moody, mannen Gud brukte, Luther Forlag, 1998, s. 58
3 John Pollock: Moody, mannen Gud brukte, Luther Forlag, 1998, s. 89
4 John Pollock: Moody, mannen Gud brukte, Luther Forlag, 1998, s. 112
5 John Pollock: Moody, mannen Gud brukte, Luther Forlag, 1998, s. 115
6 John Pollock: Moody, mannen Gud brukte, Luther Forlag, 1998, s. 207
7 John Pollock: Moody, mannen Gud brukte, Luther Forlag, 1998, s. 210
8 John Pollock: Moody, mannen Gud brukte, Luther Forlag, 1998, s. 280
9 John Pollock: Moody, mannen Gud brukte, Luther Forlag, 1998, s. 284
10 John Pollock: Moody, mannen Gud brukte, Luther Forlag, 1998, s. 311