David Livingstone (1813-1873)

David Livingstone ble født i Blantyre, Scotland, den 19. mars 1813. Som 20-åring hadde David Livingstone et møte med Gud. Fra da av bestemte han seg for å overgi seg fullt og helt til Gud.

En gang hørte han en preken av Robert Moffatt, en misjonær fra Sør-Afrika. Han fortalte om arbeidet på misjonsstasjonen. Men han fortalte også at tidlig om morgenen, når det var klart vær, kunne han se røyken fra tusen landsbyer stige mot himmelen. Disse landsbyene lå langt inne i jungelen, og ingen hadde nådd de med evangeliet. Dette brente seg fast i Livingstone. Hans visjon var å bli en stifinner for evangeliet i det ukjente og unådde Afrika.

Forberedelsene

Forberedelsene startet. Han studerte til lege for å kunne hjelpe de innfødte. Videre gikk han i prekenlære, men her strøk han. Da han skulle framføre den prekenen han hadde øvd på, fikk han helt jernteppe. Han leste teksten og gikk deretter ned fra prekestolen. Han ble ikke godkjent som misjonær i første runde, men etter en ny sjanse greide han så vidt å bestå testen.

Den 8. desember 1840 la seilskipet "George" ut fra England med kursen mot Sør-Afrika.

Om bord på båten lærte han hvordan kapteinen kunne navigere over havet ved å se på månen og stjernene. Dette ville han trenge i Afrikas jungel.

Den første tiden i Afrika

Da han kom til Sør-Afrika, hadde han ikke ro på seg til å bli på misjonsstasjonen. Han syntes ikke det var rettferdig at alle misjonærene skulle være der hvor evangeliet allerede hadde vært en mannsalder. Han brant etter å dra innover i jungelen. Han hadde en pionerinnstilling som aldri kunne slå seg til ro med rutinemessig misjonsarbeide.

Etter noen dagers hvile på misjonsstasjonen til Moffatt, dro han innover i jungelen til Bakwena-stammen. I løpet av 6 måneder lærte Livingstone seg deres språk, og han forkynte evangeliet for dem. Et år etter han forlot hjemlandet, skrev han til sin far at evangeliseringsarbeidet gikk framover, og at de den siste måneden hadde lagt 24 nyfrelste til menigheten. På søndagene prekte Livingstone til folket, og han kunne ha opptil 1000 tilhørere.

Livingstone reiste videre inn i Afrika, til Mabotsa. Denne landsbyen var mye plaget av løver. Livingstone visste at dersom de greide å ta livet av én løve, ville de andre dra fra området. Han fikk med seg jegerne i landsbyen og dro ut mot løvene. De listet seg inn på løveflokken, og Livingstone avfyrte et skudd mot en stor løve. Løven ble truffet, men med sine siste krefter kastet den seg over Livingstone, og slo i stykker skulderen hans. Han fikk varig mén etter denne opplevelsen, men landsbyen ble befridd fra løveplagen.

Etter 4 år i Afrika giftet Livingstone seg med Mary Moffatt. Hun var oppvokst i Afrika, og kjente afrikansk kultur og språk. Hun ble med Livingstone på hans neste reiser inn i Afrika. Etter hvert som de fikk barn, ble imidlertid strabasene for familien for store. Mary reiste sammen med barna til England. Mary og David var alltid hengivne til hverandre og til det kall de hadde for Afrika. Men atskillelsen innebar også smerte og savn.

Overalt hvor Livingstone dro fram, viste han de innfødte vennlighet. Hans hjelpsomhet gjorde at de fikk tillit til ham. I begynnelsen stelte han mange syke. Men dette tok så mye av tiden hans, at han ikke fikk tid til å vitne om Jesus. Derfor trappet han ned legevirksomheten. I områder som var rammet av tørke, lærte han folket å grave grøfter for å lede vann fra en elv ut på markene for å vanne grøden.

Slavehandelen

Livingstone kom til et kontinent som var herjet av slavehandlere.
I syd drev boerne (etterkommere etter hollendere) sin brutale behandling av de innfødte. Selv om de kalte seg kristne, så de på afrikanerne som sin eiendom, "sitt kreatur". De mislikte sterkt at Livingstone ville åpne landet for evangeliet. De ville holde landet lukket, slik at de fritt kunne råde over det. Derfor herjet de landsbyen der Livingstone holdt til, plyndret hytten hans, rev i stykker bøkene og solgte det som hadde verdi, for å dekke utgiftene til herjingen. Denne episoden gjorde Livingstone enda mer bestemt på at han ville åpne landet.

I vest herjet portugiserne. De sendte bander inn i landet og for glassperler kjøpte de mennesker fra stammene. De kjøpte foreldreløse barn, krigsfanger og andre som ingen beskyttet.

Verst var forholdene i øst. Her drev araberne rene mordertokter mot de innfødte. En gang var Livingstone vitne til at de uten grunn massakrerte om lag 400 afrikanere på et torg. Slike opplevelser rystet ham, og han hadde et inderlig sterkt ønske om å få slutt på slavehandelen. Flere ganger hendte det at hjelpeløse søkte beskyttelse hos Livingstone, for ikke å bli tatt til fange. På sine reiser møtte han ofte på følger med slaver. De var bundet sammen med stokker og lenker. Så ofte han hadde mulighet, sørget han for å skremme slavehandlerne og frigi fangene. En gang gikk slavehandlerne til angrep på følget til Livingstone. De ville ta de afrikanske medarbeiderne hans til slaver. Da trådte Livingstone modig fram, stilte seg mellom slavehandlerne og følget sitt, og sa at de måtte ta ham til slave først. Slike hendelser gjorde at han fikk stor respekt hos afrikanerne. De så at han elsket dem og ville dem godt. Men Livingstone var foraktet av slavehandlerne. Både boerne, portugiserne og araberne prøvde hele tiden å motarbeide Livingstone. En dag var han utsatt for tre drapsforsøk, men Herren beskyttet ham.

Livingstone sørget for å gjøre Europa kjent med den brutale menneskehandelen i Afrika. På den måten ble det vakt en betydelig opinion mot slavehandelen.

På grunn av den utbredte slavehandelen, ble Livingstone ofte møtt med frykt og mistillit når han kom til nye steder. Men ved sin vennlighet vant han raskt deres tillit. Han kom med fred. Han beskyttet afrikanerne mot slavehandlere, og tok aldri parti i innbyrdes konflikter.

Misjonæren

Livingstone var først og fremst misjonær. Selv om både samtiden og ettertiden har berømmet ham for å "oppdage" Afrikas indre, var det kallet fra Gud som hele tiden drev ham videre. Han sa "ja" til misjonsbefalingen. Han utfordret også de andre kristne. I et brev hjem til misjonsstyret i London skrev han at mange kristne "har en liten forståelse av misjonsplikten. Av den grunn var det liten tro, lite kraft, lite forventning og en ynkelig tilbøyelighet til å overdrive sine egne sorger og gjenvordigheter og hengi seg til smålig trette. Dette ville ikke ha vært mulig hvis de hadde vært oppglødd av ønsket om å vinne verden for Kristus." [i]

Mesteparten av tiden brukte Livingstone til å trenge dypere inn i landet. Men hele tiden vitnet han om Jesus, søkte å veilede enkeltmennesker og presenterte evangeliet for høvdingene.

Sekele var høvdingen over Makololo-stammen. Først var han negativ til Livingstone. Men sønnen hans var syk. Livingstone behandlet ham og ba for ham, og gutten ble frisk. Da tok faren imot Jesus og ble for Livingstone en god kristen venn. En gang sa Sekele til ham:

"Når det er sant at alle som dør med utilgitte synder er evig fortapt, hvorfor kom ikke ditt folk til oss og fortalte oss dette før? Mine forfedre er alle døde, og ingen av dem visste noe om det som du forteller." [ii]

En annen gang sa han:
"Å, hvor jeg ønsker at du var kommet til dette landet før jeg var infiltrert i våre skikkers garn." [iii]

Den første ekspedisjonen endte i Loanda på Afrikas vestkyst. Da hadde han tilbakelagt 250 mil til fots, på oksekjerre eller i kano. Han hadde møtt ville dyr og ondskapsfulle mennesker. 31 ganger hadde han vært slått ut av tropefeber. Da han endelig nådde fram var han redusert til en "skinnsekk full av ben". Allikevel gikk han på videre. Visjonen om røyken fra de tusen landsbyene sto hele tiden levende for ham. Og hvordan taklet han motgangen? "Kan ikke Kristi kjærlighet føre misjonæren dit hvor slavehandelen har ført slavehandleren?" Han mente Jesu kjærlighet var en sterkere drivkraft enn profittbegjæret noen gang kunne bli. Derfor ga han seg hen til den kjærligheten han opplevde Gud hadde til Afrika.

I Loanda fikk Livingstone tilbud om å bli med et engelsk skip tilbake til England, for å besøke familien og komme til krefter igjen. Men han ville ikke etterlate de afrikanske hjelperne sine der. Han hadde tatt på seg et ansvar for dem, og valgte å følge dem trygt tilbake til sine stammer. Det hører med til historien at det skipet han skulle ha reist med aldri nådde fram til England.
Østover og tilbake til England

Livingstone begynte nå på den lange vandringen tvers over kontinentet. På ny møtte han villdyr, sykdom og andre strabaser. På denne turen så han som den første hvite mann "Den lydende røyk", afrikanernes navn på Victoria Falls. Han nådde østkysten, og derfra ble han med en båt til England. Etter 5 års atskillelse skulle han endelig få være sammen med kona og barna.

I England ble han mottatt som en helt. Han holdt mange forelesninger og mottok mange hedersbevisninger. Han skrev også sin første bok: "Missionary Travels".

Til Afrika igjen

Kona ble igjen med Livingstone inn i jungelen. Hun var en utrolig støtte og hjelp for ham. Men det tok ikke lang tid før hun fikk malaria, og døde i 1862. Det var et hardt slag for Livingstone, men på ny overga han seg til Guds kall og løfte om å være med ham alle dager. De hadde fått 6 barn sammen.

Livingstone møtte mange stammer, og ble kjent med afrikanernes hedenske avguder og skikker. Om disse inntrykkene sa han senere: "Jo mer kjent jeg ble med barbariet, desto mer avskyelig ble hedenskapet for meg. Det er sterkt beklagelig å se disse som kunne ha vært Guds barn, levd i fred og kjærlighet, så til de grader er blitt djevelens barn. Å, Allmektige Gud! Hjelp! Hjelp! La ikke dette folket bli overgitt til slavehandlere og satan. Hjelp dem til å se Kristus og leve!" [iv]

Livingstones siste år

I 1864 dro Livingstone igjen til England. Foruten å bruke tid sammen med barna, skrev og talte han mot slavehandelen. Livingstones beskrivelser av brutaliteten fikk avgjørende betydning for at slavehandelen få år senere opphørte. Etter et år i England dro Livingstone tilbake til Afrika på sin siste reise.

Han kom til Zanzibar, og dro på nytt inn i ukjent område. Brannen etter å nå nye mennesker og åpne veien for evangeliet drev ham videre. En dag møtte han et følge med 84 slaver som var bundet sammen med stokker. De ble pisket fram med slag av slavehandlerne. Da de så Livingstone, ble de redde og flyktet. Livingstone satte alle slavene fri, forkynte evangeliet for dem, og de tok imot Jesus.

På veien videre møtte de mange vanskeligheter. En i følget stakk av med medisinene til Livingstone. Dermed hadde han ingen hjelp mot feberanfallene og dysenterien som plaget dem. Videre hadde slavehandlerne brent ned så mange landsbyer og likvidert folket, slik at det var til tider ingen mat å oppdrive. De levde mye av det de fant i jungelen.

På denne turen "oppdaget" han bl.a. Tanganyika sjøen. Utslitt og frastjålet sine viktigste eiendeler kom han fram til Ujiji. Det var her Stanley fant Livingstone. Stanley var en amerikansk journalist som New York Herald hadde sendt til Afrika for å lete etter Livingstone. Det gikk rykter i den vestlige verden at Livingstone var død. Med seg hadde Stanley brev fra barna og mat. I 4 måneder var de sammen, en tid som ga ny kraft til Livingstone. Forgjeves prøvde Stanley å overtale misjonæren til å bli med tilbake til England og barna. Men Livingstone svarte at han måtte fullføre det oppdrag Gud hadde gitt ham: åpne Afrika for Jesus, og lege det såret slavehandelen hadde påført kontinentet.

Livingstone dro videre. Han ble stadig svakere, og for det meste måtte han bæres av sin afrikanske hjelpere. Den 4. mai 1873 fant de ham død i sin lille hytte. Han lå på kne. Han avsluttet sitt liv i bønn for dette store kontinentet. De gravla hjertet hans der i Chitambo, mens liket ble balsamert og fraktet til England. Der ble han begravet i Westminster Abbey.

Livingstone hadde reist nærmere 5000 mil i Afrika, det kontinentet han elsket og ga sitt liv for. Hans dagbok vitner stadig om at det løftet Mesteren ga i misjonsbefalingen, "Se, jeg er med dere alle dager", det løftet holdt Livingstone oppe, og det erfarte han som en sannhet.

Livingstones liv og lydighet mot kallet bringer et vitnesbyrd, eller kanskje et rop til vår generasjon: Hvem vil gå med evangeliet til nye mennesker? Hvem er villig til å ofre noe for det?

[i] J. Gideon: David Livingstone, Ansgar 1945, s 36
[ii] J. Gideon: David Livingstone, Ansgar 1945, s 35
[iii] J. Gideon: David Livingstone, Ansgar 1945, s 49
[iv] www.wholesomewords.org/missions/giants/biolivingstone.html

Kilder:
J. Gideon: David Livingstone, Ansgar 1945
www.wholesomewords.org/missions/giants/biolivingstone.html
www.cantonbaptist.org/halloffame/livingstone.htm