Hans Nielsen Hauge, 1771-1824

Vi må over 200 år tilbake i tid. Norge er et fattig land. Flere av årene forut hadde vært nødsår. Det var ikke uvanlig at det kunne ligge døde mennesker etter veien. Landet vårt lå tilbake på mange områder. Blant annet var skolevesenet dårlig utbygd og noen form for industri forekom nesten ikke. I dag er vi et av verdens rikeste land og har hatt en eventyrlig utvikling på de fleste områder. Det vil sikkert være delte meninger om årsaken til dette, men nye generasjoner fortjener å få kjennskap til den innflytelse den vekkelsesbevegelsen som startet med en mann ved navn Hans Nielsen Hauge hadde for både den åndelige og materielle utviklingen vi har opplevd i landet vårt.

Hans Nielsen Hauge ble født 3 april på Rolvsøy i Østfold. Han var den femte av en søskenflokk på 10. Foreldrene og livet på Hauge var preget av nøysomhet og en levende kristentro. Riktignok var de nokså pietistiske med strenge krav til oppførsel. Barna vokste opp i et arbeidsfelleskap under streng tukt og varm omsorg.

Barneårene

Hans var ingen glad gutt. Alt fra de tidligste barneårene kjente han seg som et særstykke av et menneske. Han var lite sammen med de andre jevnaldrende og følte seg utenfor. Fra mørke, ubevisste kilder grodde det fram i guttens sinn en varig følelse av å være ”innviklet” i en ond og vanskelig verden. Selv om han ønsket å være snill kunne hans innestengte ensomhetsfølelse koke over av hevn og selvhevdelse. I åtteårsalderen tenkte han en dag på å ta sitt eget liv. Han ville hevne seg på foreldrene som hadde gitt ham juling. Hvis de fant ham død ville de få den straff de fortjente for den urett de hadde gjort ham. Det hatet han kjente satte en støkk i ham for livet. Den rasende Hans var så forkjellig fra den snille og ydmyke Hans han var til hverdags. Innerst inne ville han være en kristen.
Under nødsårene fra 1782 til 1785 lærte han seg å hate fattigdommen. For å hjelpe familien ble han opplært til å strikke vanter.

Hans Nielsen Hauge

I puberteten var han ofte fylt med angst og forvirring. Uvitenheten og skrekken for helvete slo seg sammen og herjet i hans sinn. Mørkeredd hadde han alltid vært. Nå ble natten fylt med mange vonde drømmer. Det virket som at samme hvor mange brennende kveldsbønner han bad så hjalp det ikke.
Hans var et lyst hode på skolen. Han fikk skryt av læreren. Så skolen ble et fristed og som en oase for ham. Han ville fram og opp. Nå hadde han funnet en stige.

Han gikk fortsatt og grublet mye og stilte seg stadig spørsmål om evigheten og døden. En gang holdt han på å drukne og drev livløs mot land da broren dro han opp. Faren trodde han var død, men etter iherdige gjenopplivningsforsøk fikk han pusten tilbake.

Ungdomstiden

Mens han gikk og funderte på hva han skulle bli, hjalp han til med arbeidet hjemme på gården. Etter hvert slo han inn på handelsveien. Det manglet ikke på vilje til arbeidsinnsats. Noe livskall kjente han ikke på, men vilje til framdrift holdt han i rastløs aktivitet til alle tider og på alle kanter. Besatt av trangen til å eie noe drev ham framover. Framtidsmålet var å bli økonomisk uavhengig, slik at han kunne bli verdsatt og omgitt av venner.
Han dro til Fredrikstad og begynte hos en slakter. Livet her ble vanskeligere enn han hadde regnet med. Han ble utsatt for mange fristelser og kristenlivet hans begynte å skrante.
I sitt 25. år dro han desillusjonert tilbake til hjembygda. Drømmen om jordisk velstand var lagt i grus. Enda verre var skuffelsen over det åndelige frafallet han opplevde. Kristenlivet hans dugde verken for Gud eller mennesker.
Etter hjemkomsten kom han i kontakt med presten i bygda som var meget omstridt. De fant hverandre i spørsmålet om at kristendommen utfordret til omvendelse og personlig tro. Presten Seeberg ble etter hvert oppsagt fra sin prestestilling.
Hauge kom fort i opposisjon til presten og ble ikke så lite av en kverulant når det gjaldt si ifra om det han mente ikke var riktig.

Vendepunktet

Den 5 april 1796 ble et radikalt vendepunkt i livet til Hans Nielsen Hauge. Han gikk ute på jordet og pløyde. Mens han gikk der og sang fikk han en overnaturlig opplevelse. Overstrømmende av glede kom han inn til foreldrene. Han var ikke til å kjenne igjen. Han var fylt av Guds kjærlighet. Denne opplevelsen utløste vekkelse i bygda og folk samlet seg til møter rundt omkring på gårdene. Noen var ganske bekymret for han, fordi han ofte låste seg inne og bare leste og ba. Men Hans kjente seg omgitt av et himmelsk lyshav. Han var fullstendig fri fra alt som hadde plaget ham.
Det gikk ikke lenge før alle hans søsken ble personlig kristne og det første haugianske vennesamfunn var en realitet.

For å få innblikk i hva denne opplevelsen betydde, gjengir vi noe av det Sverre Nordborg skrev:
"Før aprilopplevelsen hadde han vært trell under en skrekkreligion, der Kristus var ukjent. Tross alle småomvendelser hadde han ikke maktet å behage den hellige Gud. Selvkjærligheten var uutryddelig og dominerte ham både i det materielle og det åndelige. Han våget ikke å utlevere seg. Den ustanselige selvbeskuelsen sa han at han aldri måtte la noen overmanne seg for da ville han miste alt. Slik var hans sjeleliv blitt sprengt. I flere år hadde han ravet i stor fortvilelse fra angst til trassig selvhevdelse, fra håpløs nederlagsstemning til store framtidsdrømmer. Han elsket seg selv over alle ting, men led også forferdelig ved å kjenne seg fanget i seg selv. Til slutt gikk han trett av kampen." [i]

Forandringen kom da han begynte å be om Guds Ånd.
"Så kom aprilopplevelsen. Den penset hans arbeidsliv inn på et radikalt nytt spor. Nå så han helt klart hvor selvopptatt hans tidligere jag etter den verdens goder hadde vært. Han grøsset ved tanken på det grenseløse eiebehovet som hadde dominert hans sinn og målsetting. Nå kjente han sorg over den jeg-dyrkelsen som hadde fått ham til å sløse med tid og talenter som Skaperen hadde gitt ham. (…) Den karakterneverose som hittil hadde demmet opp for hans effektivitet som menneske og arbeider, ble nå flyttet over i et åndelig kraftfelt. Hittil hadde hans sjelelige utvikling vært preget av fortrengninger. Særlig i de åndelige kriseårene fra han var 22 til hans 25. år var mye av hans sjeleige energi blitt brukt til å få bukt med det tvesinn som plaget ham. Den ene foten ville fram, den andre tilbake. Med det åndelige gjennombruddet hadde han fått et forandret sinn. Det kom spontan livsglede og medmenneskelighet over hans personlighet. Hans hemmede evner ble forløst i et utstrakt arbeidsliv som tok sikte på å hjelpe de mennesker han traff. Gud ble hans beste venn og rådgiver. Med 5. april 1796 var en ny tidregning begynt i hans liv." [ii]

Ildprofeten.

Vekkelsen økte i omfang og ikke lenge etter aprilopplevelsen begynte Hauge å skrive en bok. Her gikk han hardt ut mot presteskapet og verdsligheten. Han ville vekke folket, men det endte nok med at ble vel hard. Dette og motgangen han møtte førte han inn i store depresjoner. Da hans søster lå for døden, ønsket han at det var han som skulle dø. I mer nøkterne perioder gikk han og tenkte på strategier for hvordan vekkelsesarbeidet skulle kanaliseres og vokse. Han synets det gikk for sakte.

Vandreår

Etter hvert begynte han å bevege seg utenfor lokalmiljøet. Den første turen varte i seks uker. Han gikk inn til Christiania, og besøkte også Drammensdistriktet. En tur senere besøkte han Holmestrand, Tønsberg og Kongsberg. Foruten å forkynne, så han det som en oppgave å bygge forbindelse mellom de troende fra sted til sted. Etter hvert skulle han gå mange mil på langs og på tvers av Norges land. Han gikk fra sted til sted, samtalte med folk om evigheten og gav mange praktiske råd knyttet til gårdsbruk. Det fortelles også at han strikket mens han gikk. Bøker og boksalg opptok han også sterkt.

En kjælighetens apostel

Den harde ånd som preget noe av hans forfatterskap og forkynnelse kuliminerte i en ny sterk opplevelse. Tordensønnen ble forvandlet til en kjærlighetens apostel. De legende krefter i hans sinn fikk råderett og virket med til å skape en mer stabil selvvurdering og et stillfarende mannsmot. Hans tidligere roller som ildprofet og martyr ble lagt til side.

I øvrighetens klør

Hauge fikk fra første stund en umenneskelig motstand fra presteskapet og myndighetene. De forfulgte han hele tiden med den såkalte konventikkelplakaten som sa at ingen lekmann kunne holde offentlige møter uten at presten var tilstede. Disse gav seg ikke før de klarte å knekke ham. Det førte til 10 år i fengsel uten dom. Da han kom ut i 1814 ble han aldri den samme igjen. Selv under fengselstiden fortsatte vekkelsen over landet. Han hadde sørget for mange medarbeidere, både kvinner og menn, som tok ansvar for arbeidet.

Forfatterskap og industrigründer

Hauge skrev utallelige bøker og ble i aller høyeste grad en opplysningmann i sin tid. Han dro også til København og lærte seg trykkekunsten. Selv om han først og fremst var omvendelsespredikant og folkevekker, engasjerte han seg sterkt i de sosiale og økonomiske fremtidstanker som rørte seg i tiden omkring århundreskiftet 17-1800. Han ble en foregangsmann når det gjaldt handel og industri i landet vårt. Han tok initiativ til virksomhet innen fiske, papirproduksjon, saltfabrikker etc.. Industrianlegg ved Eikervassdraget, forlagene Cappelen og Grøndahl er bedrifter som oppsto på Hauges tid. Han flyttet mye arbeidskraft fra bondeyrket over til industri og handel. På grunn av handelsblokaden under Napoleonskrigen fikk Norge problemer med tilførselen av bl.a. salt. Hauge satt i fengsel, men myndighetene spurte om han ikke Hauge hjelpe dem. Han organiserte da saltkoking av sjøvann. Da de hadde fått hjelp, puttet de han inn i igjen.

Ettermæle

Grundtvig sier at med Hauge våknet folkeånden i Norge. De slumrede krefter som våknet i den norske bondestanden ble kanalisert rett gjennom Haugevekkelsen. Det initiativet og den besluttsomhet som vi leser om blant Eidsvollsmennene skal Hauges tjeneste ha mye av æren for. Tre av Eidsvollsmennene var haugianere og de ble senere valgt inn på Stortinget.
Det er de som mener at ikke noe enkeltmenneske har betydd så mye for Norge som Hans Nielsen Hauge. Hvis det er sant, har han ikke fått den oppmerksomhet som han fortjener, verken i folket eller hos myndighetene i ettertid.

Det bodde 1 million mennesker i Norge på denne tiden. 10% leste bøkene hans og det er ingen overdrivelse å påstå at rundt 20% av befolkingen ble direkte berørt av denne vekkelsen, som var av den største betydning for Norge

Hauge levde 10 år i stillhet etter fengselsoppholdet, blant annet på Bredtvet gård i Oslo. Han døde i 1824.

Kilde: Sverre Nordborg: Hans Nielsen Hauge, Cappelen 1966, 3. opplag.
[i] Sverre Nordborg: Hans Nielsen Hauge, Cappelen 1966, 3. opplag, s 48
[ii] Sverre Nordborg: Hans Nielsen Hauge, Cappelen 1966, 3. opplag, s 49-55