Johan Hus og Savonarola

Johan Hus (1370-1416)

Fra midten av 1300-tallet var det mange (i følge den norske forskeren på vekkelseshistorie, Fridtjof Valton var antallet 2-300) omreisende predikanter i Bøhmen (rundt Praha). Disse virket utenfor kirken, og mange oppsøkte de dypest falne i samfunnet, forkynte evangeliet for dem og vant dem for Jesus. Disse forkynnerne måtte ofte flykte ut i skogen og opp i fjellene. Men når de ble innhentet av forfølgerne var de like frimodige i sin bekjennelse av Jesus. De lærte at mennesket bare kan bli frelst ved å tro på Jesus. En av disse profeterte mens han døde: “Sannhetens fiender forfølger oss nå, men slik skal det ikke alltid være. Det skal reises opp en fra folket, uten sverd eller autoritet, og ham skal de ikke være i stand til å drive tilbake.” Tiden var snart inne for flere store reformatorer, som skulle ryste Europa. En av disse var Johan Hus.

Johan Hus mistet tidlig sin far, og moren satt alene igjen med ansvaret for gutten. Hun var fattig, men gudfryktig. Hun ga sønnen det beste hun kunne: sine bønner. Hennes bønner ble hørt. Johan var kunnskapstørst, og i Praha fikk han god utdannelse. Med tiden avanserte han til rektor på universitetet i Praha.

En hendelse som gjorde sterkt inntrykk på Hus, var da to åndsfylte kristne kom til byen. De kom fra England. I Praha begynte de å forkynne Jesus, og midt på torget laget de to store tegninger som fanget folkets oppmerksomhet. Den ene tegningen viste Jesus da han red på et esel inn i Jerusalem, fattig, men full av Guds herlighet. Den andre tegningen viste paven på sin trone med all sin pomp og prakt og alle tjenerne rundt ham, men uten Guds herlighet. Denne kontrasten vekket Hus, og han begynte å granske Guds Ord. Han fikk fatt i Wycliffes skrifter, og vekkelsens ild ble tent i hans hjerte. Han hadde stor innflytelse på studentene i byen. Hit kom også mange studenter fra Tyskland. Disse ble grepet av evangeliet, og når de vendte tilbake til hjemlandet brakte de med seg det nye lyset.

Johan Hus ble prest i en frimenighet i Praha, Betlehemskapellet. Denne menigheten var opprettet for at folket skulle få høre evangeliet på morsmålet, som var tsjekkisk. Frimodig forkynte han evangeliet om frelse ved tro. Bibelen var hans eneste kilde for sannhet.

Da paven sendte avlatshandlere til Praha, ble de møtt av djerve evangelister. Med Det nye testamentet i hånden gikk Hus og flere andre ut på torgene og motsa de som drev avlatshandel. Det brøt ut en kraftig forfølgelse fra kirken, og flere ble henrettet. I disse tumultene trakk Hus seg tilbake til hjembyen utenfor Praha. Ikke fordi han ikke ville stå for sannheten, men fordi han ikke ville at motstanderne skulle få blod på hendene, og han så muligheten til å forkynne evangeliet for enda flere. I denne tiden reiste Hus rundt i landsbyene og nådde store mengder med sin forkynnelse.

Etter at den verste uroen hadde lagt seg i Praha, vendte Hus tilbake dit, og gjenopptok sin tjeneste i Betlehemskapellet. Hus hadde støtte hos folket. Ved sin glød for sannheten og kjærlighet til folket hadde han vunnet deres hjerter. De så hans rene liv og oppriktige tro. Den sto i skarp kontrast til det de så hos paven og biskopene.

Johan Hus’ motto var: "Sannheten seirer! Derfor, trofaste kristne, søk sannheten, hør sannheten, lær sannheten, elsk sannheten, hold sannheten og forsvar sannheten inntil døden. For sannheten vil frelse deg!" Men selv om Hus elsket sannheten, satte motstanderne ut løgnaktige rykter mot ham og det han lærte. Noen gikk så langt som å hevde at han lærte at guddommen besto av 4 personer: Faderen, Sønnen, Den Hellige Ånd, - og Johan Hus.

På 46-årsdagen den 6. juli 1416 ble han dømt til døden av biskoper og prester i domkirken i Konstance. Han falt på kne foran fiendene og ba for dem, mens biskopene hånlo.

Bildet viser rettsaken mot Johan Hus i domkirken i Konstance.
Hus ville ikke tilbakekalle. "Jeg vil heller brenne 1000-vis av ganger enn å spotte og krenke dem jeg har lært sannhetens vei." Biskopene sa til Hus: ”Nå overgir vi din sjel til djevelen!” ”Og jeg,” svarte Hus, ”overgir min ånd i dine hender; Herre Jesus, for du har frelst meg!”

Johan Hus ble brent på bålet. Mens flammene slikket opp over ham, sang han ”Du Davids Sønn, ha nåde med meg”, inntil stemmen hans fadet ut for alltid. Men sannheten han døde for, levde videre i manges hjerter, og den skulle snart feie som en ild over Europa. Motstanderne til Hus ble slått av måten han og hans venner møtte døden på. En av dem skrev etterpå: ”De forberedte seg til bålet som om de skulle i en bryllupsfest. De skrek ikke i smerte. Da ilden reiste seg, begynte de å synge lovsanger. Heller ikke ildens pine kunne stanse deres lovsanger.”

Savonarola (1452-98)

Mot slutten av middelalderen virket Savonarola som forkynner i Firenze i Italia.

De største kirkene kunne ikke romme alle som ville høre ham. Hele byen kom i bevegelse, og den kraftige vekkelsen feide bort all lettsindig underholdning og usømmelighet.

Han hadde åpenbart en profetisk tjeneste. Paven forbød ham å tale, men Savonarola svarte: “Guds Ord er som en ild inne i meg. Gir jeg den ikke fra meg, fortærer den marg og ben. (.....) Den siste slutt på striden blir seier, den første blir død. Du får gjøre hva du vil, Roma. Men blir denne ild slukket, skal Gud tenne den på et annet sted.” Savonarola ble henrettet. Men profetien han bar fram ble i sannhet oppfylt. I århundrene framover skulle ilden tennes mange steder, med en styrke som aldri tidligere. I Tyskland var det nå født en liten gutt med navn Martin Luther.

Av Tor Arne Larsen