Tilbake til start

Jonathan Edwards (1703-58)


Bakgrunn

På 15-, 16- og 1700-tallet var det vekkelser flere steder i Europa. Men myndighetene satte et hardt press mot disse gjenfødte kristne. I Frankrike ble hugenottene brutalt slaktet ned, i Tyskland ble hernhuttene forfulgt, menonittene i Holland, og i England ble kvekerne satt i fengsel og truet med landsforvisning. Disse forholdene førte til at mange vekkelseskristne emigrerte fra Europa til Amerika. Her ville de etablere et samfunn basert på toleranse, at alle fritt kunne tilbe Gud slik de ville.
Etter at pionergenerasjonene døde ut, ble det amerikanske kristenlivet utvannet. Immigrantene ble mer og mer fokusert på materiell velstand, og livet i menighetene døde mer og mer ut. Etter hvert tillot man ikke-kristne å være medlemmer og få nattverd, og det gikk så langt at man innsatte flere prester som ikke var født på ny. Moralen sank i samfunnet, folk levde i løssluppenhet, fyll og begjær. Medlemstallet i menighetene sank dramatisk, og de som var igjen hadde for det meste bare et skinn av religiøsitet.

Oppveksten til Jonathan Edwards

I en slik menighet, i Northampton i Massachusetts, vokste Jonathan Edwards opp. Faren hans var prest for en menighet av "døde ben". "Deres interesse var ikke Gud og hans rike, men land og jakt etter velstand." [i]

I oppveksten kom Jonathan i en åndelig krise. Han hadde ikke frelsesvisshet. Mens han studerte teologi, kjempet han med spørsmål rundt sitt eget forhold til Gud. En dag leste han 1.Tim 1:17 - "Den evige Konge, den uforgjengelige, usynlige, eneste Gud, ham være ære og pris i all evighet." Dette ga ham en sterk fornemmelse av Guds nærvær, og det ble starten på et liv i overgivelse til Gud.

Jonathan Edwards viste stor besluttsomhet i sin overgivelse. Den 2. januar 1723 skrev han i dagboken sin:
"I dag har jeg vært for Guds åsyn. Jeg har overgitt meg slik som jeg er og alt hva jeg har til Gud. Nå er jeg ikke lenger min egen. Jeg har ikke lenger enerettt over mitt legeme eller noen av dets lemmer - verken tunge, hender, føtter, øyne, ører eller min lukte- og smakssans. Jeg har overgitt meg helt og fullt til Gud og har ikke holdt noe tilbake for meg selv." [ii]

Samtidig var Edwards veldig bevisst sin avhengighet av Den Hellige Ånd. I sin ungdom skrev han ned 70 forsetter/målsettinger som han skulle leve etter. Men han skrev senere i dagboken sin om disse forsettene:

"Det er ikke verdt noen ting og tjener ingen hensikt i det hele tatt, uten Guds Ånds støtte. For om Guds Ånd ville være like fjern fra meg alltid, som denne siste uken, og ikke stå med meg i alt det jeg gjør, ville jeg aldri vokse, men dabbe av, og ynkelig dø hen… Det er ingen vits i å ha forsetter, med mindre vi er avhengige av Guds nåde." [iii]

Etter studiene i New Haven og et par års tjeneste som prest i New York, vendte han i 1727 tilbake til Northampton og ble prest i en kongregasjonalistisk menighet der. Han henga seg til bønn. I sitt indre kjente han en dyp lengsel etter å elske Jesus med en hellig og ren kjærlighet. Han kjempet med seg selv om han skulle "gli inn" i den åndelige tilstanden i menigheten, eller om han skulle forkynne sannheten. Han valgte det siste.

"Den store vekkelsen"


Jonathan Edwards var ingen karismatisk folketaler. Han var meget nærsynt, og med ansiktet delvis skjult bak manuskriptet, leste han med tørr og monoton stemme opp prekenen. Men Guds Ånd virket så sterkt, at folk falt om av Guds kraft og ropte om nåde og frelse.

I 1734 underviste Jonathan Edwards om rettferdiggjørelse ved troen alene og om å leve et

hellig liv for Gud. Han forkynte at de som ikke blir født på nytt, uansett hvor prektige og religiøse de er, går rett til helvete. Reaksjonen var enorm. Folk i menigheten begynte å omvende seg, og de samlet seg i hjemmene for å be. Når de møtte Jesus, fikk de en sterk evangeliseringstrang. I løpet av 6 måneder var 300 blitt født på ny i Northampton, en by på 1100 innbyggere, fordelt på 200 familier.

I løpet av kort tid var over 100 byer preget av vekkelsen. Hele kommuner ble gjennomsyret av levende kristendom. Edwards skriver: "Det fantes mange eksempler på personer som kom fra utlandet på besøk, eller på forretningsreiser og som ikke hadde vært der lenge... de ble møtt av Gud til frelse, og deltok i dusjen av velsignelser som Gud lot strømme ned. De reiste hjem jublende glade, til de samme virkningene begynte å bli synlige og dermed bli utbredt til flere andre byer i landet" [iv]

Det er også klare forbindelser med den Wesleyanske vekkelsen i England. Wesleys nidkjærhet for vekkelse ble i høy grad styrket av det han hørte og leste om "Den store vekkelsen". Whitefield var 7 ganger på besøk i Amerika til rik velsignelse, og tuseners frelse. Hans første besøk var i 1738. I motsetning til Jonathan Edwards var Whitefield en dynamisk taler. Han kunne forkynne for opptil 30 000 tilhørere på en gang, utendørs og uten høyttaler! Vekkelsen blusset nå opp igjen med enda større styrke.

Jonathan Edwards var radikal og kompromissløs i sin forkynnelse og veiledning. Derfor ble det misnøye mot ham fra betydningsfulle personer i menigheten i Northampton. Han fikk sparken som pastor i 1750. Men dette kunne ikke slukke den brannen han hadde for å se mennesker frelst. Derfor ga han seg nå til misjon blant indianerne og han skrev en del bøker som fikk stor betydning for vekkelseskristendommen.

Misjon

Da ryktene om denne vekkelsen, og bøkene til Edwards ble spredt, ga det inspirasjon til vekkelse og misjon flere steder. I 1738 ble David Brainerd (1718-47) grepet av forkynnelsen til Jonathan Edwards. Han innviet seg til misjon blant Indianerne ved Delaware. Ensom padlet han oppover Delaware-floden, og slo leir for natten utenfor en indianerlandsby. Indianerne fulgte med på alle bevegelser, og så denne underlige mannen ligge på kne i bønn ved elvebredden. Mens han lå der, kom en svært giftig slange som freste med de giftige tennene rett opp i ansiktet på Brainerd. Indianerne trodde deres guder ville straffe mannen. Men til sin forskrekkelse så de slangen bare sige ned og forsvinne inn i nattemørket. På en overnaturlig måte berget Gud livet hans. Dette førte til at indianerne fikk veldig respekt for ham, og de åpnet seg for evangeliet. Han ble kalt "indianernes apostel".

I løpet av de siste 8 årene av sitt liv hadde Brainerd flere reiser til indianerne. Hans livsmotto var å brenne for Herren. Ofte kunne han gå seg bort i skogen, være plaget av sykdom, bli truet av villdyr eller bli utsatt for uvær. Men han ga aldri opp, og ville heller brenne ut for Herren, enn å sløvne bort. Selv om han visste at turene inn til indianerne kunne bryte ned den siste resten av helse han hadde, valgte han å dra. Han tenkte mer på de som døde uten Kristus, enn på egen helse. 29 år gammel døde han av tuberkulose. [v]

Resultater



Ringvirkninger i ettertid

I amerikansk historieskrivning betegnes den åndelige bevegelsen i Ny-England som "The Great Awakening". Denne vekkelsen var så omfattende og dyptgripende at dens "virkninger strakte seg langt fram i tiden og kom til å gi det amerikanske frikirkelivet det preg av emosjonell vekkelsesånd som særpreger det den dag i dag." [vi] I slutten av 1790-årene kom en ny vekkelsesbølge over Ny-England. Denne vekkelsen hadde sitt senter ved Yale-universitetet, hvor dattersønn til Edwards var president. Timothy Dwight fostret flere generasjoner studenter, og blant disse pågikk det store vekkelser som fikk stor betydning for både indre og ytre misjon. Flere kjente navn i Amerikansk historie stammer fra dette vekkelsesmiljøet. [vii]

[i] Guy Chevreau: "Bli grepet av ilden", Hermon 1995, s 88
[ii] Pedersen: "2000 år med Den Hellige Ånd", Rex 2000, s 197
[iii] Guy Chevreau: "Bli grepet av ilden", Hermon 1995, s 74
[iv] Guy Chevreau: "Bli grepet av ilden", Hermon 1995, s 90
[v] Pedersen: "2000 år med Den Hellige Ånd", Rex 2000, s 199, John Foster: "Til alle folkeslag", Land og Kirke 1960, s 113, http://www.wholesomewords.org/missions/biobrainerd2.html
[vi] Westin: Frikirkenes historie, Ansgar 1989, s 237
[vii] Westin: Frikirkenes historie, Ansgar 1989, s 276-277