Middelalderen I (600-1500)

Pavekirken var nå i det ytterste mørke. Den gikk i kompaniskap med de verdslige myndigheter, og ble mer og mer gudsforlatt og verdsliggjort.

Men hele tiden ser vi vekkelser feie over Middelhavslandene. Vekkelsene ble så og si alltid møtt med rene utryddelseskampanjer, både fra kirken og myndighetene. Mange led martyrdøden, men ingen ting kunne slukke vekkelsens ild. Snart brant den her, snart der. Ettersom det skrevne materialet om disse vekkelsene også ble brent på kjetterbålene, er det sparsomt med førstehånds opplysninger. Men noe vet vi:

Disse vekkelsene søkte alltid tilbake til Bibelen. De ville ha det opprinnelige, det ekte, det levende. Derfor ble Bibelen eller deler av den ofte oversatt til folkespråket.

De som ble grepet av vekkelsens ild, ble på en spesiell måte knyttet sammen. De var bevisst at de tilhørte Kristi kropp. Egne menigheter ble dannet, oftest under jorden. Ivrige predikanter reiste rundt og forkynte frimodig. Flere munkeordener ble dannet: bl.a. Paulikanerne.

Åndens dåp og nådegavene var en naturlig del av vekkelsene. F.eks. vet vi at Dominics på 1300-tallet var ute på en reise. Han ble grepet av nød for noen tyskere han møtte. Han kunne ikke fortelle dem evangeliet, fordi han ikke kunne språket. Han ropte til Gud om hjelp. Guds Ånd kom over ham, slik at han talte i tunger på tysk, evangeliet ble forkynt til frelse for tyskerne. Det fortelles om flere slike hendelser.

Enkelte steder ble opptil 2/3 av befolkningen frelst og åndsfylt i disse vekkelsene!

Det sier oss noe om styrken og omfanget av vekkelsene.

Paulikanerne

Man vet ikke hvorfor tilhengerne av denne vekkelsesbevegelsen ble kalt paulikanere. Muligens fordi de søkte å gjøre som Paulus, gå til nye steder med evangeliet og etablere menigheter. Selv kalte de seg ”kristne”, og de la vekt på det indre livet, framfor ytre ritualer. Den kristne skulle leve et hellig liv. De var fylt med Den Hellige Ånd og forkynnelsen ble ledsaget av nådegavene. Denne vekkelsesbevegelsen fikk stor utbredelse i Lilleasia, Armenia og der omkring. De virket fra midten av 600-tallet. Den første lederen, Konstantinos, som gikk under dekknavnet Silvanus, ble steinet i et opprør som var iverksatt av Symeon. Symeon selv ble så overveldet av det livet han så hos paulikanerne, at han 3 år senere overga seg til Jesus. Han ble en brennende forkynner av evangeliet. Senere led også han martyrdøden. Rundt 850 var det en systematisk forfølgelse mot paulikanerne, og mer enn 100 000 paulikanere ble henrettet. Dette sier noe om vekkelsens omfang. De som overlevde forfølgelsene ble drevet vestover og nordover, og evangeliets sannhet ble spredt. Særlig sør i Europa og på Balkan drev paulikanerne misjon helt fram til 1100-tallet. Da gikk de opp i nye strømninger.

Bogomilene

På bulgarsk betyr bogomil ”Guds venn”. Vekkelsen hadde utbredelse på Balkan, etter at den startet i Thrakia på 1000-tallet. De ble også kalt bulgarere. Dette var mennesker som la vekk alle kirkelige ritualer, og forkynte troen på Jesus som eneste vei til frelse. Kristenlivet innebar for disse å fornekte alt verdslig, og innvie sine liv i bønn og forkynne evangeliet. Også disse ”Guds venner” ble forfulgt, og lederne deres led martyrdøden. Men likesom en skogbrann ikke stopper av vind, ble heller ikke denne vekkelsens ild stoppet av motgangen. Bogomilene spredte seg over store deler av Europa, og i de neste århundrene ser vi spor etter dem helt nord til Tyskland og England, og vestover til Frankrike.

Trofaste forkynnere

Omkring 1100 sto Peter de Bruys fram i Frankrike. Han hadde vært prest, men forlot kirken for fritt å forkynne Guds Ord til folket. Han reiste omkring i Frankrike og i Alpene, og overalt vant han mennesker for Jesus. Han gikk imot kirkens helgendyrkelse og pilegrimferder til hellige steder. Et par sitater fra Peter de Bruys gir oss innblikk i hva han sto for:

”Gud hører oss like godt uansett om vi påkaller ham bak en stalldør eller ligger på kne foran et alter.”

”Kristi kors skal vi disipler bære, ikke dyrke.”[i]

Han mente at mennesker overalt kunne omvende seg til Gud og bli frelst. Han forkynte også at de kristne kunne erfare Den Hellige Ånds kraft og leve et seirende kristenliv. Den katolske kirke gikk sterkt ut imot Peter, og han ble brent på bålet i Saint-Gilles i 1126.

En av Peters nære venner, Henri de Toulouse, tok opp stafettpinnen. Som benediktermunk hadde Henri studert Det nye testamente, og ble tent i brann for evangeliet. Han forlot klosteret, og begynte å vandre rundt for å bringe Jesus ut til et folk som var forblindet av kirkens ritualer. Han manet folket til å vende om fra sine synder og søke frelse hos Jesus. Med sin kunnskap i Guds Ord og kjærlighet til Jesus, vant han mange for Jesus, men han fikk også motstandere. Den katolske kirke mobiliserte til kamp. Henri ble oppsporet og led martyrdøden i 1148. Men vekkelsens ild ble ikke slukket. Virkningene av disse menns forkynnelse nådde helt opp til Tyskland og Holland.

Valdenserne

I Frankrike levde det på 1100-tallet en rik kjøpmann ved navn Peter Valdes. Han var høyt ansett i byen. En dag han var sammen med sine venner, ble en av dem truffet av lynet, og døde momentant. Dette rystet Peter Valdes, og han begynte å søke Gud. Etter å ha hørt om den rike mannen som møtte Jesus, men pga rikdommen gikk ulykkelig bort fra Jesus, tok Peter Valdes en viktig beslutning: Han ville gi alt til Jesus. Han solgte forretningen og alt han eide. Nå begynte han å dele ut sin formue til de fattige i byen. De var det mange av, og ettersom det var hungersnød, berget dette livet til mange. Peter Valdes var blitt totalt forandret, og han forkynte også frimodig Guds ord til dem han ga mat til. Dette ga ham mersmak. Da formuen hadde tatt slutt, viet Peter Valdes resten av sitt liv til å bringe evangeliet ut til folket. Men Guds Ord fantes bare på latin. Valdes sørget derfor for at evangeliene og salmene ble oversatt til folkets språk. Utstyrt med disse bega han seg ut på vandring for å forkynne evangeliet for alle han møtte og kom til. Han la spesielt vinn på å gå dit hvor det var mørkest, til de som sto lengst unna evangeliet. Han vant mange for Jesus. Etter hvert fikk han med seg flere medarbeidere som ivret etter å hjelpe mennesker i deres åndelige og materielle nød. De vandret omkring ”kamuflert” som selgere eller håndverkere. Når de kom til et nytt sted tilbød de sine produkter og tjenester. Ved sin ærlighet og framferd vant de tillit, og deretter spurte de om folket i huset ville ha en kostelig perle. Denne perlen var mer verdt enn alle verdens penger, allikevel kunne de få den gratis. Så tok de fram evangeliet som de enten leste eller siterte utenat. På denne måten vant de mange for Jesus. Enkelte kilder antyder at 2/3 av befolkningen ble berørt av disse omreisende forkynnerne.

Men det gikk ikke uten motstand. Pavekirken opplevde valdensernes virksomhet truende på kirkens autoritet. Kirkens representanter var for det meste opptatt av egen makt og rikdom. I 1176 ble Peter Valdes utstøtt fra bispedømmet i Lyon, og i 1183 ble valdenserne utelukket fra romerkirken. I denne tiden utviklet kirken et omfattende apparat for å utrydde kjetterne. Inkvisisjonsdomstolen ble opprettet i 1184, og en orden kalt domini canes (= Herrens sporhunder, = dominikanerordenen) viet seg helt til oppgaven å oppspore kjettere for å likvidere dem.

I 1208 beordret pave Innocent III et korstog mot kjetterne i Sør-Frankrike. By etter by ble rammet av sverdet, og innbyggerne ble meiet ned uten hensyn til alder eller kjønn. Store deler av det fruktbare landet omkring Rhone ble ødelagt, og et sted ble ca 60 000 mennesker brutalt drept. Under denne utryddelseskampanjen flyktet mange til de cottiske alpene, hvor valdenserkirken ble skapt, "de forfulgtes menighet".

Peter Valdes greide lenge å holde seg skjult fra forfølgerne. Han vandret gjennom Alpene, og havnet til slutt i Bøhmen. Her ble han brent på martyrbålet omkring 1215, men den vekkelsens ild han hadde vært med og tent, spredte seg raskt videre til Sveits, Tyskland, Italia, Spania, Polen, Ungarn, Bøhmen og Mähren. En samtidig dominikanermunk sa at en valdenser kunne gå fra Cologne til Florenz, eller fra England til Roma, og hver natt få husly hos en trosfelle. I 1315, 100 år etter Peter Valdes’ død, var det 80 000 valdensere bare i Bøhmen. Vi finner spor etter valdenserne helt fram til 14-1500-tallet, ja enkelte spor finnes helt fram til vår tid.

”Valdenserne var den bevegelsen som hadde størst geografisk utbredelse, og av alle middelalderens vranglærer var det de som eksisterte lengst, og sannsynligvis var det de som hadde størst antall tilhengere.”[ii]

Det var særlig to ting Peter Valdes ivret for:

1) Å fremheve at Bibelen er eneste autoritet for en kristen, når det gjelder tro og liv.

2) Bibelen skulle oversettes til folkespråkene og forkynnes. De troende kunne memorere lange avsnitt fra Bibelen, som de gjenfortalte til andre. Prekenene gjerne spekket med sitater fra Guds Ord. Også barna lærte skriftavsnitt utenat.

Men også et annet synspunkt hos valdenserne er verd å nevnes. De lærte at en kristen ikke skal gripe til sverd eller drepe mennesker.

Raymond Lull (1236-1315)

Siden 800-tallet hadde muslimsk tankegang og kultur hatt stor framgang nord i Afrika og i Frankrike og Spania.

Helt fra starten har forholdet mellom kirken og muslimene vært preget av konfrontasjon. På 11- og 1200-tallet herjet korsfarerne Palestina for å befri Jerusalem fra muslimene. Pave Innocens III (1198-1216) framstilte seg som "Kristi stedfortreder". Han ga ordre om to store korstog. Dette var en tragedie i forholdet til muslimene. Men det finnes også enkelte, om enn sjeldne lyspunkter.

En av disse var Raymond Lull. Han kom fra en adelsfamilie, og var overhoffmester ved det kongelige hoff på Mallorca. Her levde han et tøylesløst og luksuriøst liv, inntil han som 30-åring fikk en åpenbaring av Kristus. Denne opplevelsen forvandlet Raymond til en helliggjort kristen som brant for å vinne den fortapte verden. I sin samtid var han et enestående eksempel på sann og levende kristendom. Han skrev til en venn: "Vis meg ikke krusifikset! Det er når jeg leser hva Jesus sa og gjorde mitt hjerte varmes og mine øyne fylles med tårer."

Han ble inspirert til å evangelisere blant muslimene, og lærte seg arabisk og tartar. I kirken og hos myndighetene i Europa fikk han ingen støtte til planene om å misjonere blant muslimer. Alene ledet han an forkynnelsen av kjærlighetens evangelium til muslimene. Fordi hele det middelalderske kirkesystem var fylt av et intenst hat mot muslimene, var de blitt både fanatiske og fiendtlig innstilt mot kirken. Raymond Lull skrev en gang at "Det hellige land ikke skulle inntas på noen annen måte enn slik du (Kristus) og dine apostler gjorde det, i kjærlighet, ved tårer og ved ofringen av våre egne liv."

I 1287 prøvde han første gang å dra til Tunis, men frykten for tortur og martyrium overmannet ham. Dette førte til et fysisk sammenbrudd. Senere fikk han noen venner til å bære seg om bord i et skip som skulle til Tunis. Da skipet la ut fra havnen, ble han frisk igjen. I 1292 kom han til Tunis, et land hvor det innebar dødsstraff å prøve å omvende noen til kristendommen. Han samlet noen muslimske lærde og sa han var ivrig etter å debattere deres religion kontra hans egen. Han sa også han var villig til å gå over til islam, dersom deres argumenter var sterkere. Etter en tid sørget noen fanatikere for at han ble fengslet. En muslim spurt hvordan han kunne finne på å gå imot Muhammeds lære offentlig, hvorpå Lull svarte: "En sann Kristi tjener, som selv har opplevd sannheten av sin tro, har ingen frykt for døden, så lenge han er sikker på sin sjels frelse." Lull ble utvist fra landet. Senere dro han til Bugia, en landsby noen kilometer vest for Tunis. Her forkynte han modig evangeliet på byens torg. Det førte til 6 måneders fengsel. Også her ble han landsforvist. Nå virket han noen år blant muslimene som var igjen i Spania. Mange av disse vant han for Jesus. I 1314 vendte han tilbake til Bugia. I begynnelsen virket han i en gruppe mennesker som hadde tatt imot Jesus ved hans forrige besøk, men etterhvert sto han fram offentlig og forkynte evangeliet. Fanatiske muslimer steinet ham til døde den 30. juni 1315.

--------------------------------------------------------------------------------

[i] Hans P Pedersen: 2000 år med Den Hellige Ånd, s 67

[ii] The Dictionary of the Middle Ages, s. 508 (katolsk)

Av Tor Arne Larsen