Oldkirken I

Apostlenes gjerninger slutter med Paulus’ fangenskap i Roma i 61 e.Kr. Hele området fra Israel til Roma var blitt evangelisert i løpet av 30 år. Lilleasia (Tyrkia), Makedonia, Hellas, Kreta, Malta, Egypt, Nord Afrika og Italia var sterkt berørt av de kristnes forkynnelse og liv. Også østover bredte evangeliet seg gjennom Syria, Persia og helt til India. Det er vanskelig å anslå hvor mange som ble kristne, men det må ha vært et betydelig antall. Noe av hemmeligheten bak denne framgangen var de kristnes frimodige vitnesbyrd, som ble ledsaget av under og tegn. Dessuten viste de kristne stor omsorg for de fattige, også de utenfor egne rekker.

De områdene hvor det ble vunnet mennesker og etablert menigheter, var delvis preget av hedensk avgudsdyrkelse, delvis var det gresk filosofi som rådet. Overalt møtte de på keiserkulten. Den romerske keiseren ble tilbedt som en gud. De kristne ble stadig beskyldt for opprør mot keiseren, ettersom de sa at en annen, Jesus Kristus, var deres Herre. (Ap.gj. 17:6–7).

Neros forfølgelse av de kristne

Etter at Roma brant i 64 e.Kr. brøt det ut en grusom forfølgelse mot de kristne. Keiser Nero hadde i sin stormannsgalskap tent på Roma for at han kunne bygge byen opp igjen som et monument over seg selv. Brannen, som ødela 10 av 14 bydeler, skapte stor forbitrelse i byen. For å vende oppmerksomheten bort fra seg selv, la Nero skylden på de kristne. Neros sadisme er velkjent. I sin paranoia forgiftet han broren sin, og drepte sin egen mor, samt kona. Den romerske historieskriveren Tacitus beskriver hva som skjedde etter storbrannen:

”For å gjøre ende på folkesnakket, kastet han skylden på andre. Med de mest utsøkte metoder straffet han dem som var forhatt for sine skjendigheter og som ble kalt kristne. Disse menneskene hadde dette navn etter Kristus, som under Tiberius’ regjeringstid ble henrettet av landshøvdingen Pontius Pilatus. (…) Man nøyde seg ikke med å henrette dem, men drev gjøn med dem. Noen ble tildekket med dyrehuder og sendt ut blant ville hunder. Andre ble korsfestet, eller svøpt i brennbare stoffer, og når dagen var omme tjente de som fakler til å opplyse natten. Nero hadde åpnet hagene sine for dette skuespillet og ga forestillinger…” (Annaler XV, 44)

Det var under denne forfølgelsen at Paulus ble halshugget, og Peter ble korsfestet. Peter følte seg ikke verdig til å dø på samme måte som Jesus. Derfor ba han om å bli korsfestet med hodet ned. Neros forfølgelser mot de kristne var så grusomme at folket fikk medfølelse med dem. Etter Neros død hadde de kristne relativt stor frihet i 30 år.

Forfølgelsen under keiser Domitian

Forfølgelsen under Nero var begrenset til Roma, men under keiser Domitian (81–96 e.Kr) brøt det ut en mer omfattende og systematisk kristendomsforfølgelse. Domitian ville styrke keisertronen. Alle som ikke deltok i keiserdyrkingen ble betraktet som en trussel og fikk harde straffer. De kristne kunne ikke ta del i denne dyrkingen av keiseren. Mange kristne mistet livet. Det var under denne forfølgelsen at apostelen Johannes ble forvist til øya Patmos i år 96. Her skrev han Åpenbaringsboken. Domitian døde i år 96, og det ble et kort pusterom for de kristne, til forfølgelsene blusset opp igjen 2 år senere under keiser Trajan (98–117). Trajan tok opp igjen Domitians politikk, noe som førte til svært vanskelige forhold for de kristne menighetene. Vi får et interessant innblikk i disse forholdene gjennom brevene som Plinius sendte til Trajan. Plinius var stattholder i Bithynia i Lilleasia, og hadde dermed ansvar for å overvåke alle elementer som kunne være en trussel mot staten og keiseren. Ca. år 113 skriver han til Trajan at han straffer de kristne hardt, dersom de ikke fornekter Kristus og ofrer til avgudene. En anonym anmeldelse hadde ført til flere forhør, hvor noen fornektet Jesus og ofret til avgudene. En av de frafalne beskrev for Plinius hvordan de kristne pleide å møtes. En fast dag i uken møttes de tidlig om morgenen og sang en lovsang til Kristus, som til en Gud. De forpliktet seg til ikke å stjele, røve eller begå ekteskapsbrudd, og ikke bryte sitt ord. For å understreke alvoret i situasjonen, skriver Plinius videre at kristendommen hadde den virkning at templene begynte å stå tomme, og at det ikke ble kjøpt offerdyr. Dette har tydeligvis opprørt avgudsprestene. Plinius ber nå keiser Trajan om retningslinjer for hvordan han skal behandle de kristne. I sitt svar skriver Trajan at Plinius ikke skal oppspore de kristne så lenge de lever i det skjulte, men dersom de kristne står fram offentlig, må han uten skånsel slå ned på dem. Dette ble retningsgivende for hvordan de romerske myndighetene behandlet de kristne i mer enn 100 år.

De fleste kristne kunne ikke bøye seg for dette kravet om å være anonyme, og mange måtte bøte med livet.

Hva det kostet å stå for Jesus i denne tiden, får vi en liten aning om gjennom denne tegningen som ble funnet i keiserpalasset i Palatin. I et rom som ble brukt til klasserom for tjenernes sønner, er veggene dekket med tegninger og skriblerier. Denne tegningen, som er blitt kalt ”spottekrusifikset”, viser en kristen medelev som ser opp til sin Gud som henger på et kors. Jesus er tegnet med et eselhode. Med greske bokstaver er det skrevet:

”Alexamenos sebete theon” = Alexamenos tilber Gud!

I rommet ved siden av er det antagelig gutten selv som har skrevet: ”Alexamenos fidelis” = Alexamenos er tro!

En ny generasjon ledere

Med unntak av Johannes, led alle apostlene martyrdøden. En ny generasjon ledere vokste fram. Dette var for en del ledere som apostlene hadde trent opp. Vi kan nevne Polykarp (70–155), disippel av Johannes og biskop i Smyrna, Klemens fra Roma som i sitt brev til Korintermenigheten (96 e.Kr.) beretter om Peters og Paulus’ martyrium, Ignatius var biskop i Antiokia. Han ble kastet til villdyrene i Colosseum i år 107. Fra denne tiden finnes det mange brev og skrifter som vitner om at evangeliet fortsatt ble utbredt med stor frimodighet og ledsaget av Den Hellige Ånds gaver, på tross av fortsatte forfølgelser.

Justin Martyr

Justin Martyr (103–165) var lærer i filosofi, men ble omvendt til den kristne troen. I et skriv (Apologien) til keiser Antonius Pius skriver han et vitnesbyrd om hvordan de kristne lever:

”Tidligere levde vi i umoral og nytelse, men nå elsker vi å leve i renhet, tidligere brukte vi magiske kunster, men nå hengir vi oss til den sanne og evige Gud, tidligere elsket vi penger og eiendeler mer enn noe annet, men nå deler vi det vi har til alle som er i nød, tidligere hatet vi hverandre og drepte hverandre og kunne ikke spise sammen med noen fra en annen rase, men nå etter at Kristus har åpenbart seg for oss, har vi fått del i et liv i felleskap hvor vi ber for våre fiender og prøver å vinne de som hater oss uten grunn.”

I skriftet ”Dialog med jøden Tryfon” skriver han om de kristnes frimodige og seirende tro:

”Hele verden vet at vi som tror på Kristus ikke lar noen tvinge oss. For om vi blir drept, korsfestet eller kastet for glupske villdyr, om vi blir pint med fengsel, ild eller annen lidelse forblir vi likevel urokkelige i vår bekjennelse. Ja, jo mer våre fiender raser og angriper oss, jo mer vokser vi dag for dag, slik at man kan sammenlikne oss med vintreet. Jo mer det beskjæres, jo mer vokser det – og bærer frukt.”

Justin Martyr ble pisket og deretter halshugget i Roma i år 165.

Polykarp

I Smyrna led Polykarp martyrdøden i år 156. Polykarp var en disippel av apostelen Johannes. Han hadde vært ettersøkt i lengre tid, men flyktet fra forfølgerne. Ikke fordi han var feig, men fordi han brant etter å bringe evangeliet videre ut. Tilslutt ble han fanget og ført fram for prekonsulen som forhørte ham. Han ba han sverge ved keiseren og forbanne Jesus, men Polykarp svarte ham høyt og tydelig: ”I 86 år har jeg tjent ham, og han har aldri gjort meg noe vondt. Hvordan kan jeg da forbanne kongen min, han som har frelst meg?” Polykarp var da nærmere 90 år. Prekonsulen prøvde å komme seg ut av situasjonen, ettersom folket hadde respekt for Polykarp. Han sa at dersom han bare sverget ved keiseren, skulle han slippe fri. Polykarp svarte: ”Dersom du innbiller deg at jeg skal sverge ved keiseren, slik som du sier, og later som du ikke vet hvem jeg er, da skal du få høre det helt klinkende klart: Jeg er en kristen!”

Prekonsulen truet deretter Polykarp med villdyrene, men til ingen nytte. Tilslutt truet han med å brenne ham på bålet. Til det svarte Polykarp at ”du truer med den ilden som brenner og slukner etter en time. For du kjenner ikke den ilden som venter de gudløse ved den kommende dommen”. Deretter ble Polykarp ført til bålet og mens bødlene tente på takket han Gud som hadde funnet ham verdig en slik ære.

Kristi ambassadører i oldkirken

I ”Brevet til Diognet” skriver en ukjent kristen omkring 150 e.Kr. et brev til en venn som ønsker å vite mer om de kristne og deres tro. Ved å lese dette brevet får vi et bilde av hvordan de kristne levde:

”Det som skiller de kristne fra andre mennesker, er verken fedreland, språk eller skikker. De bor ikke i egne byer og taler ikke fremmed tungemål. I sin daglige tilværelse avviker de ikke fra andre. Og deres lære er ikke en frukt av dypsindige lærdes logikk og fantasi, heller ikke representerer de noe menneskelig læresystem, slik som visse andre. De lever blant grekere og barbarer, slik det har falt seg for hver enkelt, de følger stedets skikk med hensyn til klær og mat og atferd for øvrig, og likevel er deres vandel slik at den vekker alminnelig undring og beundring.

De bor i sine land, men som utlendinger. De tar del i alt som borgere, men finner seg i alt som fremmede. Ethvert fremmed land er for dem et fedreland, ethvert fedreland et fremmed land. De gifter seg som andre og får barn, men setter ikke ut sitt avkom. De deler bord, men ikke ekteseng. De er i kjødet, men lever ikke etter kjødet. De bor på jorden, men har sitt hjem i himmelen. De adlyder de gjeldende lover, men gjør dem overflødige gjennom sin livsførsel. De elsker alle og blir forfulgt av alle. Man kjenner dem ikke, og allikevel fordømmer man dem. De blir slått i hjel, men blir gjort levende. De er fattige, men gjør mange rike. De mangler alt, men har overflod i alt. De blir vanæret, men i vanæren vinner de heder. De spottes, men får sin rett. De blir utskjelt, men velsigner. De blir ydmyket, men viser ærbødighet. Når de gjør godt, straffes de som forbrytere, og når de straffes, gleder de seg fordi de føres til livet. De bekjempes som fremmede av jødene, og forfølges av grekerne; men de som hater dem, kan ikke forklare årsaken til sitt hat.” (Til Diognet 5:1-17, hentet fra ”De apostoliske fedre”, Luther forlag, 1984)

Omkring år 100 regner man med at det var ca 200 000 kristne. Siden år 33 hadde anslagsvis 25 000 kristne lidt martyrdøden, altså 12,5 % av alle kristne.

Av Tor Arne Larsen