Oldkirken II

Vi skal nå se nærmer på noen vekkelsesstrømninger og pionerer i tiden fra 150-300 e.Kr.

Den offisielle kirken, med Paven i Roma som sentrum, ble mer og mer verdsliggjort. Gradvis, etter hvert som kirken vant aksept hos myndighetene, ga man etter for fristelsen til å oppnå verdslig makt. Kirken, paven og biskopene ble de som formidlet ”sannhet”, mens Guds Ord gradvis ble holdt skjult for folket. Den frimodige forkynnelsen av Jesus, ble erstattet med kirkelige ordninger og ritualer. Men hele tiden ser vi lyspunkter både innenfor og utenfor den ”katolske” (= alminnelige, offisielle) kirke.

Vi leser om vekkelser som berørte hele Middelhavsregionen. Lederne innen disse vekkelsesstrømningene ble som oftest sett på som vranglærere/kjettere av kirken. Det ble satt i gang store utryddelseskampanjer mot vekkelsesbevegelsene. Det skrevne materialet ble som regel brent. Derfor er det sparsomt med opplysninger om disse vekkelsene. Men noe vet vi.

Montanistene

Året er 170 e.Kr. Oppe i en fjellbygd i Lilleasia er ennå beretningene fra Paulus’ misjonsreiser levende. Brevene han skrev er kjent. Men det var bare minnet som var tilbake. Virkeligheten i menighetslivet var blitt noe helt annet. En ung mann ved navn Montanus hørte de gamles fortellinger, og en voldsom lengsel ble vakt i ham. Han gikk inn i bønn til Gud. Han måtte oppleve det livet og den ilden de hadde tidligere.

En dag falt Guds Ånd over Montanus. Han ble fylt av glede, og av Guds kraft. Han talte i tunger, og fikk en inderlig glød etter å vinne mennesker for Gud. Grepet av Guds Ånd forkynte han evangeliet, og skarer sluttet seg til ham. De ville også ha det som var ekte, det som urkristendommen vitnet om. De forkynte hellighet og et seirende kristenliv, i stedet for slapphet og ettergivenhet. De trodde på, og forkynte et man kunne og måtte få en personlig erfaring av Guds kraft gjennom Den Hellige Ånds virke. Forventningen om at Jesus snart skulle komme igjen ble på nytt vakt til live.

Denne vekkelsen spredte seg vestover i Europa og til Nord-Afrika. Når vi vet at denne vekkelsen holdt seg helt til 500-tallet, forstår vi noe av styrken og kraften i vekkelsen.

Tertullian

Ved århundreskiftet (ca. år 200) sluttet Tertullian (160-230 e.Kr.) seg til montanistene. Tertullian hadde vokst opp i et hedensk miljø. Da han ble en kristen, opplevde han Guds kraft på en sterk måte. Det var helt naturlig for ham å finne tilhørighet blant montanistene. Tertullian var en av Oldkirkens fremste teologer og forfattere. Han forsvarte ivrig Åndens dåp og virksomhetene av nådegavene. Dette var noe han selv levde i. En gang skulle Tertullian forklare hvordan folk kunne skille en levende kristen fra en navnekristen. Tertullian ga følgende råd: Før en demonbesatt person til begge to. Foran en brennende kristen tør ikke demonen lyve om at han er en demon, men han vil avsløre seg. Foran en navnekristen vil demonen lyve.

En åndelig standard

Etter at Tertullian en gang hadde vært på teater, skrev han hva virkelig fornøyelse og sann glede innebar for ham:

“sann frihet, en god samvittighet, et takknemlig liv, seier over all dødsfrykt (husk at disse levde under en konstant trussel om martyrdød), tråkke avgudene under føttene, drive ut djevler, helbrede sykdommer, be Gud om åpenbaringer og leve helt for ham.”

I sin bok Til Scapula, kapittel 5, gir Tertullian oss en beskrivelse av åndsutdrivelse og helbredelse:

”... Alt dette kan offisielt bekreftes, og det av de advokater som selv er forpliktet overfor oss, selv om de i retten ytrer seg slik de finner det rett. Skriveren til en av disse ble ofte kastet til marken av en ond ånd, men ble satt fri fra denne plage. Det ble også en slektning av en annen, og den lille sønnen til en tredje. Hvor mange av borgerstanden (for ikke å snakke om vanlige folk) er det ikke som er blitt befridd fra onde ånder og helbredet fra sykdommer! Ogsa Severus selv, far til Antonine, var vennlig og omsorgsfull mot de kristne, for han oppsøkte den kristne Proculus med etternavnet Torpacion, husholder hos Euhodias. I takknemlighet for at han en gang hadde helbredet ham ved å salve ham, lot han ham bo i palasset sitt, helt til sin død. (Coxe 3,107)”

Tertullian gir oss et innblikk i hva de kristne sto for på 200-tallet. I Apologien (= ”Forsvars-skrift for de kristne”) kapittel 9 skrev han at de kristne ikke kan utføre abort.

”For oss er drap og mord forbudt en gang for alle. Det er ikke tillatt å ødelegge det som er befruktet i mors liv. Det å forhindre et barn fra å bli født, er en raskere måte å drepe på. Det er liten forskjell på å ødelegge et liv som allerede er født og å forhindre det fra å bli født. Det er fullt ut et menneske, for i frøet er frukten allerede tilstede.”

Videre skrev han at en kristen ikke kunne praktisere homofili, men skulle holde seg trofast til sin egen kone. (Apologien, kapittel 46)

En åndelig styrke

Omkring år 200 skrev Tertullian følgende om menighetens utbredelse:

“Vi er bare fra i går, og allikevel har vi fylt alt som dere (hedninger) har: byer, øyer, kommunestyrer, råd, ja endog krigsleirene, håndverkene, keiserslottet, senatet og torget, bare templene har dere fått beholde for dere selv.” (Fra Apologien)

Vekkelsens ild og åpenbaringen av Guds kraft var så langt fra utslukket. De som nå var bærere av denne ilden ble presset fra to kanter: kirken og de verdslige myndighetene. Men gjennom forfølgelse ble ilden renset og klarere. Tertullian skrev:

”Martyrenes blod er kirkens sæd. Døende seirer vi. I den stund vi blir korsfestet, går vi bort som seiersherrer.” (Apologien, kapittel 50)

En annen årsak til framgangen for de kristne var deres innbyrdes kjærlighet. Hedningene sa om de kristne: ”Se hvor de elsker hverandre!” (Apologien, kapittel 39)

Tertullian la stor vekt på bønnens betydning. Han skrev at ”bønn er det eneste som kan overvinne Gud!” Videre sa han at bønnens hensikt er å ”rope tilbake de døde sjelene fra deres reise mot den endelige død, å gi styrke til de svake, å utfri de besatte (…) gir mat til de fattige, overvinne de rike, løfte opp de som har falt, støtte de snublende, styrke de som står fast.” (”Om bønn”)

Omkring år 250 e.Kr. var det ca. 2 millioner kristne i Romerriket, eller 3% av befolkningen. 50 år senere, omkring år 300, regner man med rundt 15% av befolkningen var kristne, og bare få tiår senere var nærmere halvparten av befolkningen kristne. Da hadde menigheten nådd en fantastisk utbredelse: Til England i nord, Spania i vest, Etiopia i syd og India i øst.

Av Tor Arne Larsen