Oldkirken III

Martyrkirken er på offensiven

Forfølgelsene gikk i bølger gjennom Romerriket. De troende trosset truslene og forkynte frimodig evangeliet. De forsøkte å komme seg unna forfølgerne. Men titusener av troende gikk med oppreist hode inn i martyrdøden. Det finnes mer enn 3000 beretninger om enkeltpersoner som led martyrdøden.

Fra Nord Afrika hører vi om de to unge kvinnene Perpetuas og Felicitas som led martyrdøden i år 203. Begge var nyfrelste og ivrige vitner om Jesus. Perpetuas var gift og hadde et lite barn da hun ble fengslet. Faren hennes ville få henne til å fornekte troen på Jesus. Hun pekte da på en leirkrukke i hjørnet av rommet og spurte om han så den. ”Ja,” svarte faren. Datteren spurte: ”Kan den kalles noe annet enn det den er?” Da faren svarte benektende, sa Perpetua: ”Jeg kan heller ikke kalle meg noe annet enn det jeg er: en kristen.” Hun hadde mot til å stå for det hun trodde på. Både Perpetuas og Felicitas ble kastet for villdyrene.

På den samme tiden var det forfølgelse mot de kristne i Egypt. Den unge gutten Origenes elsket Jesus, og ville ut for å vitne om ham. Men moren hans hindret ham ved å gjemme klærne hans. Hun ville spare livet til sønn. Faren var nettopp blitt kastet i fengsel for sin tros skyld, og Origenes skrev til ham og oppmuntret ham til ikke å tenke på hvordan det skulle gå med familien, men stå fast i troen. Faren ble halshugget. Origenes (185-254) ble en kjent kristen forkynner og skribent. Hans skrifter utgjorde noe som tilsvarer om lag 150000 moderne boksider. I skriftene hans finner vi vitnesbyrd om at nådegavene var i bruk i hans tid. I sin bok ”Mot Kelsos” skrev han om at de kristne drev ut demoner. I kapittel 11 poengterte han at demonene må vike for kraften som er i Jesu navn. Origenes led martyrdøden i 254 i en forfølgelse under keiser Decius.

Katakombene

Under forfølgelsene hadde de kristne behov for skjulesteder hvor de kunne gå i dekning når det stormet som verst. De trengte også et sted hvor de kunne begrave sine døde. For å møte disse utfordringene kjøpte de eiendommer like utenfor Roma. Her gravde de seg ned i det løse fjellet, og lagde enorme labyrinter med ganger, gravkammer og møterom. Det er funnet til sammen 900 km med slike ganger. Den dypeste ligger på 25 m under bakken. Man regner med at 6 mill kristne er begravet i disse katakombene. Når en kristen døde, enten som martyr i Colosseum eller en naturlig død, ble likene murt inne i gravkammer i katakombene. Man kan enda lese navn og inskripsjoner på disse gravkamrene. Ved flere av navnene er det tilføyd en ”M”. Det betyr at vedkommende led martyrdøden. Flere av de personene som er navngitt i Romerbrevet, finner vi igjen på veggene i katakombene.

Statskirke

Keiserstolen i Roma sto bak mange harde perioder med kristendomsforfølgelse. Keiserne krevde full lojalitet, noe som betydde at hele folket måtte ofre til keiserens ære.

Diokletian, som var keiser fra 284 til 305, hadde som mål å utrydde alle kristne. Han startet med å renske embetsverket og hæren for alle levende kristne. Deretter jevnet han kirkene med jorden og prøvde å brenne opp de kristnes bøker. Men mange kristne valgte heller å gå i døden enn å utlevere bøkene fra Det nye testamente. Slik ble Guds Ord også bevart gjennom denne vanskelige tiden.

Rundt år 300 var det mellom 5 og 8 millioner kristne i Romerriket. Den totale befolkningen var på ca. 50 millioner. Få tiår sener var nær halvparten av befolkningen kristne. Keiserne klarte ikke lenger å kvele kristentroen med vold. Nå gikk de i allianse med kirken. Keiser Konstantin (306-337) ga de kristne frihet. Han støttet også de kristne med nye lover, og ga penger til Eusebius, biskopen i Cæsarea, for at han skulle skrive 50 eksemplarer av Det nye Testamente. Eusebius er ellers kjent for å ha skrevet ned menighetens historie fra apostlenes dager til 300-tallet. Han er en viktig kilde til vår kunnskap om oldkirken. Eusebius hyller keiser Konstantin som en befrier for kirken. Slik opplevdes det helt sikkert av kristenfolket, som nå ikke bare fikk puste ut, men de vant myndighetens gunst og anerkjennelse.

Men dette skulle også vise seg å være en fristelse til fall for kirken. Den engelske biskopen og kirkehistorikeren Westcott skriver: ”Verden kom inn i kirken i det fjerde århundre, og vi har siden aldri vært i stand til å få den ut igjen.” Mange som hadde falt fra kristentroen under forfølgelsene søkte nå tilbake til kirken.

Noen sto for en åndelig standard

Mange kristne så med uro på at verdsligheten trengte inn i menighetene. Disse reiste seg og forkynt en hel overgivelse til Jesus. Donatius ble lederen for disse, og etter hvert dannet ”donatistene” egne menigheter. De utfordret de kristne til et radikalt kristenliv, uten kompromiss med verden. Donatistene forkynte også at de som valgte å følge Jesus, måtte bekjenne det ved å la seg døpe med troendes dåp, selv om de var barnedøpt tidligere. Dette er den første vekkelsen med ”gjendåp”, og den første dannelsen av ”frimenighet”, utenfor storkirken. Donatistenes motto var: ”Det er ikke mengden det kommer an på. Heller en liten flokk av ekte, avgjorte kristne, enn en stor lunken masse.” (Hans P. Pedersen: 2000 år med Den Hellige Ånd, s. 39) Men denne vekkelsen bredte seg ut og ble et problem for den lunkne kirken. På flere kirkemøter i 100 år framover ble vekkelsen drøftet, og hver gang førte det til utestengninger og forfølgelser. For første gang søkte kirken støtte hos keiseren for å få utryddet donatistene med sverd. Men til tross for all motstand, var donatistene en vekkelsesbevegelse fram til 700-tallet.

Også i Spania oppsto det en vekkelsesbevegelse som reiste seg mot lunkenhet og verdslighet. Leder het Priscillian (fra ca 350). Priscillian samlet tusenvis når han prekte, og han forkynte frelse ved tro på Jesus. Han understrekte også betydningen av Guds Ord. Guds Ord, ikke staten skulle være øverste autoritet i kirken. En Kristus-etterfølger måtte vende ryggen til verden. I Spania og Sør-Frankrike spredte vekkelsesilden seg. Men også her førte det til motstand fra kirken. På en synode i Bordeaux i 385 ble priscillianerne dømt for kjetteri, og en blodig forfølgelse ble igjen startet mot Åndens verk. Men til tross for dette levde vekkelsen i lang tid.

Det var mange troende innen kirken som ikke kunne støtte forfølgelsen mot vekkelsens folk. Heller ikke alle innen kirken var like overbevist om at den nye friheten var av det gode. Biskopen i Konstantinopel, Johannes Krysostomus (347-397), skrev at det ikke var noen grunn for kirken til å glede seg, fordi den nå hadde ”fått en ulv til hyrde, en blind til styrmann, en bøddel til lege.” Snart skulle han selv få problemer med de verdslige myndighetene, fordi han representerte og sto for en annen standard. Keiserinnen Eudoxias ble rasende på Krysostomus da han tok seg av en stakkars enke som hun hadde mishandlet. Hun ville straffe ham, og spurte rådgiverne sine om råd. Det kom forslag om landsforvisning, fengsling, halshugging og å ta det han eide. Men en av rådgiverne mente at ingen av delene var en straff som Krysostomus fryktet. Ble han landsforvist, ville han forkynne evangeliet der han kom. Fengslet de ham, ville han takke Gud for muligheten til uforstyrret å ha fellesskap med sin Gud. Halshugging ville åpne himmelen for ham. Og tok de det han eide, ville de i virkeligheten ta fra de fattige, fordi alt det Krysostomus eide ga han til de fattige. Det eneste som virkelig kunne ramme Krysostomus var å lokke ham til å synde. Men heller ikke det lyktes.

Det endte med at han ble landsforvist. Kort tid etter ble byen rammet av et jordskjelv. Keiserinnen ble redd og sendte bud til Krysostomus om at han straks måtte komme tilbake. Men hun hadde ikke omvendt seg fra sin livsstil, og snart ble Krysostomus igjen landsforvist. Etter 3 år på flukt døde han i Lilleasia.

Også Basilios den store (330-379) fra Kappadokia så farene. I sitt skrift ”Om Den Hellige Ånd” skriver han om den nye situasjonen i en verdsliggjort kirke: ”Verdens visdom har forrang, korsets lovprisning er fortrengt, hyrdene er drevet bort og glupske ulver er blitt lukket inn. (…) Men mest sørgelig er det at ungdommen ikke vet hva den har mistet.” (Hans P. Pedersen: 2000 år med Den Hellige Ånd, s. 42) Denne bekymringen for kommende generasjoner, som ble forhindret fra å erfare kraften i evangeliet pga en lunken kirke, skulle vise seg berettiget. Senere falt Basilios i unåde hos keiseren, som spurte hvor han nå skulle gjøre av seg. Han svarte: ”Enten under himmelen eller i himmelen.”

Keiser Theodosius (346-395) gjorde kristendommen til den eneste tillatte religion i Romerriket. Han innførte også dødsstraff for kristne som nå ikke føyde seg etter den katolske kirkes lære og organisasjon. Kirken lot seg friste av verdslig makt. Den tok selv i bruk maktmidler mot vekkelsens folk, som ikke lenger fant seg til rette i en verdsliggjort statskirke.

Augustin (354-430)

Augustin ble født i Nord Afrika, der hvor Algerie ligger nå. Han ble født inn i en velstående og respektert familie. Som ung gutt levde Augustin ganske vilt. Faren hans ga opp å oppdra sønnen. Men moren, Monica, var en brennende kristen som ba til Gud for gutten. Selv beskriver Augustin ungdomstiden som full av umoral, løgn og tyveri. Han trengte ikke stjele fordi han var fattig, men han gjorde det av lyst.

Senere flyttet Augustin til Cartago for å studere. Her møtte han tidens filosofiske retninger, og slo seg sammen med manikeerne. Dette var en trosretning som kom fra Lilleasia. Selv om Jesus var med i deres læresystem, var det hovedsakelig en blanding av gresk filosofi og hedendom. Men Augustin fant ingen tilfredsstillelse for sin indre uro.

Han flyttet til Roma og videre til Milano. I juli 386 fikk han besøk av sin bedende mor, sammen med en brennende kristen afrikaner som het Pontitian. Da Pontitian vitnet om Jesus, startet en indre kamp hos Augustin. Han løp ut i hagen, og begynte å rope til Gud. Men viljen hans var bundet. Han greide ikke å overgi seg. Da hørte han plutselig et barn si: ”Ta den opp og les den!” Han løp inn og fant en bok som Pontitian hadde sittet og bladd i. Det var Paulus’ brever. Han slo opp og leste Romerbrevet 13:13-14: ”La oss ferdes sømmelig, som om dagen – ikke i svir og drikk, ikke i utukt og skamløshet, ikke i strid og misunnelse. Men ikle dere Herren Jesus Kristus. Og ha ikke en slik omsorg for kjødet at det vekkes begjær.” Da han leste dette ble viljen hans løst, han han overga seg til Jesus. Morens glede var stor da hun så sønnen følge Jesus, og bli et ivrig vitne for ham. Han fulgte henne tilbake til Nord Afrika. På veien døde moren. Augustin bosatte seg nå i Hippo, hvor han fant fellesskap i en kristen menighet. Senere ble han prest og biskop i denne byen.

Augustin ble en av oldkirkens store teologer. Han forkynte frelse ved tro på Jesus, og prøvde forgjeves å inkludere donatistene i kirken igjen. Lenge sto Augustin for et syn som kalles cessasjonisme. Cessasjonistene hevder at mirakler og Åndens gaver bare hørte til i Apostlenes dager. I den første kristne tid trengtes ekstra demonstrasjon av Guds kraft for å overbevise folket. Nå derimot hadde evangeliet brutt igjennom, og undrene trengtes ikke lenger. Denne læren har dessverre vært rådende innen mange kristne sammenhenger helt til vår tid. Den har ingen begrunnelse i Bibelen, og er egentlig et dårlig forsøk på å forklare hvorfor vi ikke ser så mange under lenger. Augustin selv gikk bort fra dette standpunktet, etter å ha sett en rekke kraftige helbredelser.

6 år før sin død skrev han to nye bøker: ”Om Guds stad” og ”Tilbakekallelser”. Her stadfester han at mirakler fortsatt skjer i Jesu navn, og at troende fylles med Den Hellige Ånd og taler i tunger. Han beskriver flere konkrete helbredelser han har sett i sine omgivelser. Bl.a. forteller han om Innocentius som hadde vært plaget med flere dype fistler. En forgjeves operasjon hadde ikke gitt noen bedring. Flere kristne samlet seg og ba for ham, og han ble momentant helbredet. Til sin store glede slapp han en ny og smertefull operasjon.

Disse beretningene står som et vitnesbyrd om at evangeliets kraft fortsatt var virksom når de handlet på Guds Ord.

Kelterne

Forfølgelsen i landområdene rundt Middelhavet bidro til at en del kristne dro mot land som lå lenger vekk. Men evangeliseringsgløden kunne ingen ta fra dem. Slik nådde evangeliet nye områder.

I Irland var det etablert en keltisk kirke på 3-400-tallet, før den katolske kirke kom dit. Disse var påvirket av vekkelsesstrømningene i Lilleasia. Vi kjenner noe til vekkelsen blant kelterne gjennom St. Patrick. Hans vitnesbyrd er skrevet ned i ”Bekjennelsen”. Han vokste opp i en kristen familie i England, men som tenåring ble han ført til Irland som slave. Han var selv ikke en kristen, og levde i synd. Blant kelterne ble han satt til å gjete sauene ute i skogen. Her begynte han å søke Gud i bønn, og Gud begynte å undervise ham og lede ham. Han ble ledet tilbake til England. Hele veien opplevde han Guds ledelse og beskyttelse, og Gud brukte ham til å lede andre til tro på Gud. Etter en tid i England, fikk han gjennom drømmer et kall til å dra tilbake til Irland for å forkynne evangeliet. Fra 432 til 461 døpte han 120 000 irer/keltere, og grunnla mer enn 300 menigheter. Patrick uttrykker stor takknemlighet for hvordan Guds nåde har virket i Irland, og han gir all ære til Gud.

Kelterne var aktive i å sende misjonærer til kontinentet fra slutten av 600-tallet til begynnelsen av 800-tallet. De sendte ut team hvor det også var med forskjellige håndverkere. Når de slo seg ned på nye steder etablerte de et senter som kunne tilby forskjellige tjenester som folket hadde behov for. Samtidig lærte de dem opp i Guds Ord. Slik drev de en utstrakt misjonsvirksomhet i Tyskland, Sveits, Frankrike og Italia.

Den keltiske kristendomsformen ble svekket under vikingenes herjinger på 900- og 1000-tallet. Men samtidig må vi regne med at vikingene her møtte en levende tro på Jesus som bidro til at evangeliet også nådde Norge.

Av Tor Arne Larsen