Reformasjonstiden I - Luther, Lefevre og Calvin

Innledning

På 1500–tallet var Europa i store forandringer. Kirken hadde hatt nærmest ubegrenset makt gjennom hele middelalderen. Men makten hadde ført til et moralsk forfall innen kirken. Den sto ikke lenger for en Kristus-lik standard. Europa var i en åndelig krise. Folket visste ikke hva de hadde mistet. Kirken hadde i århundrer skjult det sanne evangeliet for folket. I stedet for å forkynne Kristus, solgte de avlat til folket. For store summer penger kunne folket kjøpe seg fri fra skjærsilden og straffen for sine synder. Kirkens budskap var: ”Når pengene i kisten klinger, sjelen ut av skjærsilden springer.” Men Gud hørte det tause ropet fra en generasjon som var bedratt.

En viktig begivenhet på midten av 1400-tallet ga reformatorene et arbeidsredskap som de visste å benytte: Gutenbergs oppfinnelse av boktrykkerkunsten i 1453. Det trykte ordet gikk fra hjem til hjem, og brakte med seg evangeliets lys. Slik ble for eksempel Luthers 95 teser og hans øvrige skrifter spredt over hele Tyskland på kort tid. Det klare budskapet om frelse ved tro på Jesus falt i god jord. Folket i Europa tok imot det frigjørende evangeliet. Vi skal også se at reformasjonstiden viser hvordan den enkelte kristnes vitnesbyrd om Jesus kan få historisk betydning.

Martin Luther (1483-1546)

I Tyskland og Skandinavia forbindes reformasjonen først og fremst med Martin Luther og den lutherske kirke. Vi vil på ingen måte underkjenne Luthers betydning.

Hans gjenoppdagelse av rettferdiggjørelsen ved tro, og hans frimodige forkynnelse av denne sannheten ga støtet til manges frelse. Men den raske innføringen av den lutherske statskirkeordning (allerede i 1536 i Danmark/Norge) var nok mer et politisk trekk, enn uttrykk for en genuin folkevekkelse. Det at fyrstene i Tyskland innførte lutherdommen som statskirke ga Luther en plattform til å forkynne evangeliet og organisere menighetene. Men overfor andre forkynnere som gikk lenger i å gripe fatt i glemte sannheter fra Guds Ord, var Luther i beste fall avvisende. På sine eldre dager gikk han så langt at han anbefalte dødsdom over vekkelsesfolket.

Luther slår opp 95 teser på kirkedøren i Wittenber

Hvordan enkle vitnesbyrd skapte store ringvirkninger.

I Paris var det en lærd professor som het Lefevre d’Etables (1455–1536). Gjennom sine studier i Guds Ord ble han overbevist om evangeliets sannhet. Han tok imot Jesus som sin frelser. Lefevre var ingen reformator eller folketaler. Men han var lydig der Gud hadde satt ham. Han brukte sine evner til å oversette Bibelen til fransk. Det Nye Testamentet kom ut i 1523. Hans visjon oppsummerer han i en kommentar til evangeliene:

[quote]1. ”Snart skal den tiden komme da det lyder ren Kristus–forkynnelse uten innblanding av menneskelige tradisjoner, som ikke er sanne.”

2. ”Evangelium – du kildevell av vann som strømmer fram til evig liv – når skal du få herske i all din renhet. Når skal Kristus bli alt i alle? Når skal alle menneskers eneste studium, eneste trøst og eneste lyst være å få kjenne evangeliet og få spredd det alle vegne?” [i][/quote]

Lefevre ble værende katolikk, og hans håp var en fornyelse av kirken. Han hadde møtt Jesus, og vitnet om ham til sine studenter. En av disse var Guillaume Farel (1489–1565).

Farel ble grepet av Jesus, og begynte snart å forkynne med stor frimodighet. Motstanden vokste i Paris, og Farel måtte flykte fra byen. Men evangeliseringstrangen tok han med seg. Nå dro han fra landsby til landsby og forkynte. Essensen i budskapet hans var ”Det er kun Kristi kors som åpner porten til himmelen og lukker porten til helvete.” [ii] Farel dro videre østover, og kom i kontakt med reformbevegelsen i Zürich. Han kom særlig til å virke i den fransktalende delen av Sveits. Her arbeidet han som lærer. Han hadde selv fått øynene opp for Jesus gjennom sin lærer, og forsto hvor viktig det var at barna og de unge fikk høre et ekte vitnesbyrd om Jesus. På denne måten nådde han også foreldrene med evangeliet. Men dette skjedde ikke uten motstand. Han ble jaget fra by til by, men ga ikke opp. Overalt hvor han kom så han en mulighet til å forkynne evangeliet. Senere dro han til Genève, hvor han samarbeidet med en annen stor reformator: Jean Calvin.

Jean Calvin (1509-1564)

Calvin ble født i Nord-Frankrike i 1509. Faren var økonomisk forvalter hos biskopen. Den unge Calvin var en nidkjær katolikk, og mente at kjetterne fortjente bålet. Men en av Calvins fettere var blant reformasjonens folk. Han var ofte sammen med Calvin, og unnlot ikke å vitne om Jesus. En dag sa han til Calvin:

"Det finns bare to religioner i verden. Den ene omfatter de religioner som mennesker har funnet opp. Disse lærer at mennesket kan frelse seg selv ved seremonier og gode gjerninger. Den andre er den religion som åpenbares i Bibelen og lærer mennesket å søke frelsen bare i Guds nåde." [iii]

Calvin for opp i sinne, og ville ha seg frabedt all forbindelse med slik lære. Men da han kom for seg selv, begynte Guds Ånd å virke på ham. Han kom i dyp syndenød, og fortvilet søkte han fred med Gud langs den veien kirken viste folket, ved skriftemål og bot, men ingenting hjalp.

En dag kom han til torget i byen idet noen kjettere ble brent på bålet. Han ble slått av den freden disse utstrålte mens flammene brant under dem. Deres fred sto i skarp motsetning til hans egen uro. Han visste at kjetterne bygde sin tro på Bibelen. Derfor bestemte han seg for å studere den, for om mulig å finne den vissheten og gleden han savnet. I Bibelen møtte han Kristus:

"Far", ropte han, "dette offer har stilt din vrede. Hans blod har renset meg fra mine synder. Hans kors har båret min forbannelse. Hans død har brakt meg forsoning. Vi har funnet opp mange unyttige dumheter for oss selv, men du har stilt ditt lys foran meg som en fakkel. Du har rørt ved hjertet mitt, for at jeg skal avsky all annen fortjeneste enn Jesu fortjeneste." [iv]

Igjen ser vi hvordan Gud brukte en enkelt manns frimodige vitnesbyrd. Fetterens lydighet

Calvin legger ut Guds Ord
mot Gud skapte store ringvirkninger. Calvins omvendelse skjedde i 1533. Straks begynte han å forkynne evangeliet om Jesus. I Paris samlet han folk i hjemmene og forklarte dem sannheten om frelsen i Jesus. Han brukte flittig Bibelen, og all forkynnelsen bygget han på Guds Ord.

Mange kom til tro, og ble selv ivrige forkynnere. Slik gikk Calvin fra hus til hus, fra by til by, og mange ble vunnet for Jesus. Men motstanden økte, og Calvin var tilslutt tvunget til å forlate landet. Han dro til Sveits. Her skrev han i 1536 ned sin teologi, som fikk stor betydning for reformasjonens utbredelse. Han lærte at Guds ord må være grunnvollen. Videre var han klar i rettferdiggjørelsen ved troen på Jesus. Men han lærte samtidig at noen er forutbestemt til evig liv, andre til evig fortapelse (predestinasjonslæren).

Senere slo han seg ned i Genève, og fra 1541 begynte han, med byrådets velsignelse, å organisere byen til en ”Guds stat”. Grunntanken var at Guds ord skulle være alle innbyggernes lov. Det ble øvet svært streng kirketukt på alle innbyggerne. Dette kunne naturligvis ikke fungere, og han møtte etter hvert sterk motstand. Men den positive siden ved Calvins virke, var at han fostret fram overgitte mennesker som med iver dro rundt og forkynte evangeliet, og mange kom til Genève for å bli lært opp. Derfor fikk kalvinismen stor utbredelse i Sveits, og den hadde ringvirkninger til flere land.

Også i den tysktalende delen av Sveits sto det fram en reformator med betydelig innflytelse: Ulrich Zwingli. Se neste artikkel.

--------------------------------------------------------------------------------

[i] Pedersen: 2000 år med Den Hellige Ånd, s 124.
[ii] Pedersen: 2000 år med Den Hellige Ånd, s 125.
[iii] Pedersen: 2000 år med Den Hellige Ånd, s 128.
[iv] Pedersen: 2000 år med Den Hellige Ånd, s 129.

Av Tor Arne Larsen