Tilbake til start

Reformasjonstiden II:
Ulrich Zwingli


Zwingli ble født i 1484 i Wildhaus, en liten landsby høyt oppe i de sveitsiske alpene. Faren var sauebonde. I barndommen elsket Zwingli å høre bestemoren fortelle de få bibelfortellingene som kirken hadde latt folket få høre. Han hørte om de store gjerningene til patriarkene og profetene, som også levde i fjellene og passet på saueflokker.

Da han var 13 år gammel sendte faren ham til Bern for å gå på skole. Senere dro han til Basel for høyere studier. Der fikk han en lærer i gresk og antikkens filosofi som het Wittembach. Han hadde studert Guds Ord, og Den Hellige Ånd hadde åpenbart Kristi forsoning for ham. Han fortalte studentene sine om en gammel sannhet som var uendelig mer verdt enn tidens filosofi. Den gamle sannheten var at Jesu død var det eneste offer som kunne rense fra synd. Det var det første lysstreifet fra evangeliet som traff den unge Zwinglis hjerte.

Zwingli begynte nå å studere Guds Ord på egen hånd. I begynnelsen kjempet han mot mange tvilstanker han hadde fått gjennom filosofi-studiene. Men da han bestemte seg for å la motforestillingene ligge, og heller overgi seg til de enkle sannhetene i Guds Ord, begynte Guds Ånd å åpenbare Jesus for ham.



Ulrich Zwingli (1484-1531)
Han begynte snart å forkynne evangeliet om frelse ved nåde, uten egne gjerninger. Noen ville ikke ta imot dette budskapet. De hadde betalt store summer og foretatt lange reiser for å få tilgivelse for syndene. De var fornøyd med innsatsen sin, og orket ikke tanken på at alt dette hadde vært forgjeves. Andre tok med glede imot budskapet. Ingen egne gjerninger hadde gitt dem den etterlengtede freden i sjelen. Derfor grep de med glede troen på Jesu død som soning for syndene sine. De kunne ikke holde denne sannheten for seg selv, men vitnet frimodig om frelsen. Slik gikk evangeliet sin seiersgang fra person til person, fra familie til familie, fra by til by.


I 1519 ble Zwingli ansatt som prest i domkirken i Zürich. Zürich var hovedstaden i det sveitsiske statsforbundet, og det som skjedde der hadde stor betydning for hele Sveits. De som skulle ansette Zwingli, prøvde først å legge strenge restriksjoner på hans frihet som prest. De fryktet at hans iver skulle skape uro i kirkens rekker. Men Zwingli svarte dem frimodig:

”Lenge nok har Kristi liv blitt holdt skjult for folket. Jeg vil preke hele evangeliet (…). Min tjeneste skal være overgitt til å ære Gud, gi pris til hans eneste Sønn, gi virkelig frelse til sjelene, og oppbygge dem i den sanne tro.” [i]

Store folkemengder stimlet sammen når han talte Guds Ord. Både statsmenn og lærde, håndverkere og bønder kom, og Zwingli gjorde det klart for alle at:

”Mitt mål er å lede dere til Kristus som den eneste kilden til frelse.” [ii]

Kirkens avlatshandel var stor også i Sveits. Hver enkelt synd var prissatt, og man har med rette sagt at kirken solgte ”lisenser” til å synde. Reformatorene derimot prekte imot synd og pekte på Kristus som forsoneren og forløseren. Da pavens mann som ledet avlatshandelen i Sveits, munken Samson, kom til Zürich, ble han bestemt anmodet om å forlate byen. Han fikk ikke solgt et eneste avlat i hovedstaden.

I 1519 ble Zürich rammet av en dødelig pest, kalt Den Store Døden. Zwingli ble også smittet av pesten, og ble så syk at man trodde han skulle dø. Men Zwingli festet sitt håp til Jesu forsoning, og ble på en mirakuløs måte hentet tilbake fra dødens port. Med enda større frimodighet enn tidligere forkynte han nå evangeliet om frelse og helbredelse. Mange tok imot budskapet. Pesten førte til at mange følte et sterkt behov for en sikrere visshet for sin frelse enn det kirkens forordninger kunne gi dem.

Budskapet om frelse ved nåde ble kritisert fordi det ble for ”billig” å synde. Men Zwingli understreket at nåden ikke ga noen tillatelse til å synde.

”Der hvor det er tro på Gud, er Gud selv nær, og der hvor Gud er, er det en nidkjærhet som formaner og tilskynder mennesker til gode gjerninger.” [iii]

Paven sendte flere delegasjoner med biskopen i spissen til byrådet i Zürich for å få avsatt Zwingli. De argumenterte med at når kirkens makt ble undergravet, ville det bli anarki og kaos i byen. Men Zwingli kunne rolig henvise til at i løpet av de 4 årene evangeliet var blitt forkynt i Zürich, hadde byen blitt den fredeligste og roligste byen i hele Sveits. Delegasjonen måtte vende tilbake med uforrettet sak. Det fortelles at en av pavens menn tok imot Jesus og ble en av reformasjonens folk.

Byrådet i Zürich ga sin fulle støtte til Zwingli, og reformasjonen fikk dermed fritt spillerom i byen. Zwingli fikk politisk anerkjennelse og frihet til å øve åndelig innflytelse over byen.

Men han ville ikke gi frihet til en gruppe troende i byen som begynte å studere Guds Ord med tanke på dåp. De kunne ikke finne belegg for barnedåp i Bibelen. Zwingli gikk hardt ut mot disse, som ble kalt ”anabaptistene”, og anbefalte at de ble dømt til døden. Han som selv hadde vært et redskap til vekkelse og fornyelse, ble blendet av anerkjennelsen han fikk, og prøvde nå å kvele brannen hos de som ville gå lenger i å gripe evangeliets sannhet.

Nidkjære katolikker fra omegnen rustet seg nå til kamp mot Zürich. Deres mål var å få byen tilbake til pavekirken. Det brøt ut krig, og Zwingli selv falt i denne krigen i 1531.

Konklusjon

De store reformatorene fra 1500–tallet, Luther, Zwingli og Calvin, var plogspisser når det gjaldt å få gjennomslag for budskapet om rettferdiggjørelse ved tro på Kristus. Luther ble opphavsmann til den lutherske kirke, mens den reformerte kirke regner Zwingli og særlig Calvin som sine ”fedre”. Alle tre viste mot og offervilje i motgangstidene, og alle tre fikk til slutt fyrstenes anerkjennelse og beskyttelse. Men menigheter har sjelden bevart sin integritet når de har fått makt over byer og land. Også 1500-tallets reformatorer sviktet på dette punktet. Forgjeves prøvde de å kvele den tredje hovedstrømmen i reformasjonstiden: ”anabaptistene” og ”svermerne”. Denne bølgen er av mange blitt omtalt som ”den virkelige reformasjonen”. I dag ville de ha blitt kalt baptister og pinsevenner. Men på 1500–tallet ble de brutalt forfulgt i det reformerte Europa. Følg med i neste artikkel …


--------------------------------------------------------------------------------

[i] Merle D’Aubigne, bind 8, kap. 9

[ii] Merle D’Aubigne, bind 8, kap. 6

[iii] Merle D’Aubigne, bind 8, kap. 9

Av Tor Arne Larsen