Reformasjonstiden III - Anabaptistenes forhistorie

Innledning

1500-tallet kalles reformasjonens århundre. Det var i dette århundret at folket fikk del i Guds Ord på et språk de forsto. Sannheten om rettferdiggjørelse ved tro ble forkynt. Katolisismen mistet sitt grep om folkets tanker og tro, og det ble lagt større vekt på enkeltmenneskets frihet til å velge og å ta ansvar for sine valg. Store Guds menn som Johan Hus og John Wiclyffe hadde vært med på å pløye marken. Nå sto protestantismens fanebærere fram: Martin Luther (à Den lutherske kirke), Zwingli og Calvin (à Den reformerte kirke). Disse troens forkjempere fikk etter hvert virke under lokale fyrsters/myndigheters beskyttelse.

Men på 1500-tallet var det også en tredje vekkelsesstrømning, de såkalte anabaptistene, som igjen fikk martyrbålene til å blusse opp rundt om i Europa. Mange, kanskje flere enn i noe annet århundre av historien, kom til å lide martyrdøden.

Hva lærte anabaptistene?

Mange har kalt denne bevegelsen for den egentlige reformasjonen. Og som vi skal se, var dette menn og kvinner som valgte ikke å gå på kompromiss i sin lydighet mot Guds Ord, for å tekkes de verdslige myndighetene. Denne vekkelsen fikk en utrolig sterk gjennomslagskraft. I likhet med Luther og Zwingli forkynte de rettferdiggjørelse ved tro. Videre hevdet de at Guds Ord var høyeste autoritet for den troende og for menigheten. Til forskjell fra de mer kjente reformatorene ga de ingen åpning for at de verdslige myndighetene skulle diktere hvor langt de skulle være lydige mot Guds Ord. Menigheten skulle bestå av bare troende. De praktiserte troendes dåp, dvs. at de som overga sine liv til Jesus lot seg døpe som en ytre bekreftelse på hjertets tro. Derfor ble de kalt ”anabaptister” eller ”gjendøpere”. De møtte motstand på alle fronter: fra katolikkene, fra myndighetene og fra Luther og Zwingli.

En viktig dato i deres historie er 21. januar 1525, da den første dåpshandlingen ble foretatt. Først skal vi se nærmere på forhistorien, som fant sted i Zürich.

Vekkelsesmiljøet i og rundt Zürich

I begynnelsen av tiden Zwingli var prest i Zürich, hadde han uformelt fellesskap med flere troende venner. Blant disse var først Konrad Grebel og Felix Mantz. Senere kom flere til: Reublin, Blaurock og Hubmaier. Alle disse var lærde menn, og i begynnelsen var samlingene mest preget av filosofiske drøftelser. Etter hvert fikk de en sterkere lengsel etter Gud og hans ord, og dette preget sammenkomstene deres. Alle hverdager møttes de klokken 7 om morgenen for å studere Bibelen og drøfte hvordan de kunne praktisere Guds Ord. Vi skal nå se nærmere på noen av disse personene.

Konrad Grebel

Konrad Grebel kom fra en velstående familie i Sveits. Han vokste opp i Grüningen, øst for Zürich. Etter studier i Wien og Paris, kom han i 1520 tilbake til Zürich. Hans åndelige lengsel ledet ham i kontakt med Zwingli. I en periode på 9 måneder studerte han NT på gresk, og kom til klarhet i mange åndelige spørsmål. Han forsto at frelsen var en gave som bare kunne mottas ved tro. Han fant verken statskirkeordningen eller barnedåpen i Bibelen. Derimot så han en menighet som frimodig forkynte det enkle evangeliet i Guds kraft. Disse studiene førte til en overgivelse til Gud. Frimodig begynte han å forkynne Guds Ord, og hans radikale budskap tiltrakk seg mange tilhørere. Han viet nå sin tid til undervisning, bønn og tilbedelse av Gud. De som samlet seg rundt ham ble kalt ”brødre”.

Mange verdslige og lunkne følte seg imidlertid støtt av Grebels forkynnelse. De klaget til Zwingli. Zwingli prøvde forgjeves å stagge Grebel, og den 7. juli 1522 ble Grebel fradømt retten til å forkynne fra prekestolen og offentlig forkynnelse generelt.

Balthasar Hubmaier

Hubmaier ble født i Friedberg nær Augsburg i 1480/85. Som ung viste han interesse for kristentroen, og foreldrene ga ham muligheter for å studere. Hubmaier ble doktor i teologi i 1512, og virket som professor ved universitetene i Freiburg og Ingolstadt. I 1521 ble han prest i Waldshut i Syd-Tyskland, nær grensen til Sveits. Her kom han over noen skrifter av Luther som han leste med stor interesse. Han begynte nå å studere Bibelen både på hebraisk og gresk for å sjekke om det han forkynte stemte overens med Guds Ord. Dette førte til en åndelig krise og tilslutt en omvendelse. Han så mye i den katolske kirke som ikke stemte overens med Guds Ord. Hubmaier sto nå foran et avgjørende valg, og han forsto at både familiens økonomiske trygghet og hans personlige anseelse sto på spill. Men allikevel valgte han å være lydig mot Gud. Han valgte å gi Guds Ord rett. Med denne bakgrunnen tok han del i disputasen i Zürich i oktober 1523.

To disputaser i 1523

Den første disputasen fant sted i januar, og handlet om reformasjonen av gudstjenesten og forholdet til byrådet. Her ble det vedtatt at byrådet skulle gi Zwingli frihet til ”fortsatt å preke det hellige evangelium … inntil han får annen beskjed.” Her ble Zwingli i praksis fristilt fra den katolske kirke. Men samtidig ble han avhengig av byrådets gunst.

Den 26-28 oktober var det en ny disputas. Mellom 800 og 900 prester og lekmenn deltok. Temaet nå var bl.a. messen (den katolske lære om at i nattverden ble Jesu offer gjentatt, og brødet og vinen ble fysisk forvandlet til Jesu legeme og blod). Allerede første dagen var Hubmaier aktivt med i drøftingene. Han var både lærd og veltalende. Han fremholdt her at Guds Ord måtte være retningsgivende for hva de forkynte og praktiserte i menighetene. Han uttalte her det som skulle bli hans motto: "Det som bygger på Ordet vil forbli for alltid, for det er umulig å drepe Guds sannhet! Sannheten er udødelig!"

Forsamlingen, deriblant både byrådet og Zwingli, var i hovedsak enige om at den katolske messen var en falsk lære som ikke hadde belegg i Bibelen. Men ingen våget å peke ut retningen de skulle gå videre. På den tredje dagen grep Konrad Grebel ordet og etterlyste handling. Han mente at det ikke holdt å forkaste en løgn, uten å erstatte den med sannhet. Selv var han ikke en god taler, så han utfordret Hubmaier til å redegjøre for det Bibelske synet på nattverden. Hubmaier grep ordet og presenterte en bibelsk forståelse av nattverden som et minnesmåltid. Zwingli derimot mente at de måtte overlate til byrådet å fastsette retningslinjene for den videre reformasjonen i byen. Sammen med flertallet i møtet gikk han inn for et kompromiss med de verdslige myndighetene: byrådet skulle "hjelpe Kristus til hans herredømme". De radikale markerte da tydelig at ingen verdslig myndighet kunne ha autoritet over Guds Ord.

Veien videre

Fra disputasen i 1523 tok reformasjonen to veier videre:

[quote]1. Zwinglis reformasjon: en statskirke som ble formet i forståelse med de verdslige myndighetene.

2. Den radikale reformasjonen hvor visjonen var frie menigheter som skulle bli formet av Guds Ord. [/quote]

Ut over vinteren i 1523 ble avstanden mellom Zwingli og de mer radikale reformatorene større. I statskirken skjedde minimale forandringer i forhold til den katolske gudstjenesten.

Hubmaier vendte tilbake til Waldshut, hvor han nå forkynte frimodig. Han valgte å bøye seg under Guds Ords autoritet. I løpet av 3-4 år var så å si hele byen vunnet for Jesus. Den radikale evangelieforkynnelsen grep folket. Rundt om på bondegårdene vokste det fram Bibelskoler. Luthers Bibeloversettelse til tysk hadde allerede kommet ut i 12 opplag, og var blitt godt kjent blant lekfolket. Ulærde lekmenn tilegnet seg Guds Ord, og de underviste og inspirerte hverandre til å tro på Jesus og leve kristenlivet i hverdagen. Denne bevegelsen var helt uavhengig av kirken og prestene. Gjennom studier av Apostlenes gjerninger gjenoppdaget man livet, kraften og menighetslivet i urkristendommen. Dette førte til lengsel og bønn etter å få oppleve det samme. Vekkelsen brøt løs, med mye syndserkjennelse, gråt og omvendelser. De nyomvendte var ivrige i evangelisering, og da Zwingli skulle vitne mot vekkelsesfolket senere, uttalte han at de forkynte "på hvert hjørne, på gatene, i forretningene, overalt..."

Etter hvert som vekkelsen brøt igjennom, møtte de også større motstand. Les mer om dette i neste artikkel.

Av Tor Arne Larsen