Reformasjonstiden IV, anabaptistenes martyrhistorie

Fortsettelse fra forrige artikkel: ”Reformasjonstiden III, Anabaptistenes forhistorie”

Troendes dåp

For Konrad Grebel, Felix Mantz og Balthasar Hubmaier ble dåpsspørsmålet stadig mer aktuelt. Julaften 1524 var flere samlet hjemme hos veveren Nikolaus Storch. Over døren til huset hans sto det: "Viet til brorskapet". De tilba Herren, holdt nattverd og hadde fellesskap. Storch kunne fortelle at han hadde vært hos Luther og samtalt om dåpen. Luther hadde vært ironisk avvisende og aggressiv. De prøvde forgjeves å få i stand et møte med Zwingli. Hubmaier minnet Zwingli om at han i 1523 hadde hevdet at barnedåpen ikke var bibelsk og derfor burde avskaffes. Nå ønsket ikke Zwingli å møte disse brødrene. Barnedåpen var på denne tiden ensbetydende med at det nyfødte barnet ble innlemmet i samfunnet. Helt fra statskirken ble til i Romerriket, hadde barnedåpen blitt en del av samfunnsstrukturen. Tanken på å forkaste barnedåpen rystet derfor hele samfunnet, ikke bare kirken.

Mot slutten av 1524 var det flere troende som lot være å døpe barna sine. Dette skapte voldsomme reaksjoner, og den 18. januar 1525 vedtok byrådet at de som ikke bar barna sine fram til dåp før de var 8 dager gamle skulle bannlyses. Den 21. januar vedtok de et nytt dekret som forbød de som ikke døpte barna sine å holde møter. Videre het det at Grebel og Mantz ikke fikk lov til å tale offentlig.

Samme dag som byrådet bestemte dette, møttes en gruppe troende hjemme hos Maria Mantz, mor til Felix. Etter at de hadde bedt og overgitt seg til Herren, reiste Blaurock, en tidligere munk, seg og ba Grebel om å døpe ham. Grebel døpte Blaurock, og deretter døpte Blaurock de andre som var tilstede. I løpet av en snau uke var 34 personer døpt i Zürich-sjøen, midtvinters.

Vekkelse i Waldshut

Hubmaier var ikke tilstede ved disse første dåpsmøtene. Han sto midt i vekkelse i Waldshut, noen mil nord for Zürich. Dette vakte sterk motstand fra den katolske kirken. Biskopen i Konstanz sendte en innkalling til Hubmaier. Men da han forsto at det var ensbetydende med døden, nektet han å komme. Byrådet i Waldshut nektet også å utlevere Hubmaier. I oktober 1424 truet keiseren med å sende en hær på 12000 mann til byen, men ingen trusler førte fram. Innbyggerne i Waldshut hadde åpnet seg for evangeliet, og sto sammen med Hubmaier. Mer enn noen gang tidligere samlet de seg om prekestolen hans. En samtidig fogd uttalte: "Hubmaier vinner uvanlig tilslutning!"

Hubmaier ble også mer frimodig i sin forkynnelse. I januar 1525 skrev han i et brev til Ockolampadius at ”tiden nå er kommet da jeg skal forkynne offentlig på hustakene hva jeg hittil har holdt tilbake i mitt indre.” Senere på våren fikk han besøk av Reublin, en tidligere katolsk prest som var blitt døpt i Zürich. Hubmaier tok da et nytt trosskritt, og lot seg døpe sammen med mer enn 100 medlemmer fra menigheten sin. Senere døpte han selv over 300. Dette ble for mye for katolikkene, som den 6. desember 1525 gjorde alvor av å sende en hær mot Waldshut. De inntok byen, men Hubmaier fant de ikke. Byrådet hadde hjulpet ham å flykte fra byen. Hubmaier dro i all hemmelighet til Zürich, men allerede innen en uke ble han oppsporet og tatt til fange. I den samme rassiaen ble også hans kone, Annelen Hubmaier, Grebel, Blaurock, Mantz og konen hans tatt til fange.

Tortur

Målet med å ta disse til fange, var å tvinge dem til en tilbakekallelse. Men ingen av dem ville fornekte sannheten i Guds Ord. Myndighetene tok derfor i bruk tortur. Hubmaier ble først lagt i strekkbenk. Men tross uutholdelige smerter, kom det ingen tilbakekallelse. Senere brakk de armene hans bakover, til blodet rant ut av munnen. De knuste også en og en finger i en skrustikke. Heller ikke nå fornektet han. I denne tiden uttalte han til en venn at ”døden er ikke det verste, men motstandskraften.” Noen måneder senere ble han bundet fast til gulvet, mens de pumpet magen hans full med vann. Han svulmet opp til repene skar inn i kroppen hans, og vannet piplet ut gjennom alle åpninger i kroppen. Han var nær ved å miste bevisstheten. Men tilbakekalte ikke. Først da et glødende jern ble boret inn i låret hans, ropte han ut: ”Jeg tilbakekaller.”

Zwingli mente at tilbakekallelsen skulle skje offentlig. Det skulle skje i domkirken i Zürich. Først talte Zwingli om en kristens standhaftighet. Han hånet Hubmaier som ikke kunne stå fast på det han hadde lært. Deretter ble Hubmaier vaklende ledet til talerstolen. Han var enda sterkt preget av torturen. Det ble lagt en lapp foran ham med en ferdigskrevet tilbakekallelse som han skulle lese opp. Med svak røst begynte han å lese fra lappen: ”Jeg, Balthasar Hubmaier …”. Med ett kommer Guds kraft over ham. Og han roper ut: ”Jeg tilbakekaller ingen ting!” Fra talerstolen proklamerte han så hva han trodde på. Hele salen kokte, og Hubmaier ble brutalt revet ned av talerstolen og ført tilbake til fengslet.

Byrådet var nå usikre på hva de skulle gjøre med Hubmaier. De tilbød ham frihet, dersom han kunne love ikke å forkynne mer. Det kunne verken han eller hans kone love. Imidlertid ble han landsforvist i april 1526. Hubmaier dro først til hjemtraktene rundt Augsburg i Syd-Tyskland. Her var han et par måneder. Man skulle tro at torturen hadde skremt ham fra å forkynne evangeliet. Men så snart han var i fysisk stand til å stå oppreist og holde en tale, gjenopptok han frimodig forkynnelsen av Jesus. I Augsburg var det flere som tok imot Jesus, og ble døpt av Hubmaier. Selv om Hubmaier bare var der en kort tid, ble det dannet en menighet som ble et hovedsenter for vekkelse i Syd-Tyskland. På sommeren 1526 dro Hubmaier videre til Mähren, nåværende Tsjekkia.

Vekkelse i Nikolsburg

Balthasar og Annelen Hubmaier slo seg nå ned i Nikolsburg i Mähren (Engelsk: Moravia). I løpet av kort tid var mange vunnet for Jesus. De ble døpt og tillagt en frittstående menighet. Det opplyses at i og omkring Nikolsburg var det 15000 som tilhørte ”døperne”! Hubmaier virket også i St. Gallen. Der vant han 6000 for Jesus! I denne tiden skrev Hubmaier flere bøker som skulle få stor betydning for mange. En samtidig historieskriver fra kantonen Appenzell beskrev omfanget av vekkelsen:

Tusenvis ble frelst og døpt i løpet av få måneder. Store friluftsmøter ble holdt, i flokkevis ble folk døpt i bekker og elver. I møtene var det sterke åndelige manifestasjoner. Åndens kraft virket mektig i menneskers liv. Ingen turde i begynnelsen å rokke ved vekkelsen, fordi den hadde så sterk forankring blant folket. (Gjengitt i sammendrag)

Men det skulle ikke ta lang tid før den katolske kirken igjen ville bringe den frimodige forkynneren til taushet. Den 1. juli 1527 kom utsendinger fra de østerrikske myndighetene og tok Balthasar og Annelen Hubmaier til fange. De ble ført til fengselet i Wien. Her ble ekteparet revet fra hverandre, og det siste Annelen ropte etter sin mann var: ”Heller dø enn å tilbakekalle, Balthasar!” Heller ikke her lyktes det for myndighetene å få ham til å tilbakekalle. Den 10. mars 1528 ble han ført til retterstedet i Wien. Her ble han bundet til bålet. Mens flammene slikket opp om kroppen hans, hørte han en klar kvinnestemme rope fra folkemengden: ”Balthasar! Vi skal glemme våre smerter når vi kommer hjem!” Det var Annelen som ropte. Tre dager senere ble hun kastet i elven med en stein bundet fast om halsen.

Flere martyrer

Hubmaiers venner og trosbrødre i Zürich fikk liknende behandling. Det var nå dødsstraff for anabaptistene, både i Sveits og andre steder i Europa.

Den 20. januar 1527 gikk en prosesjon gjennom gatene i Zürich. Mange mennesker var møtt fram for å følge med på det som skjedde. Katolikkene og Zwinglianerne gikk sammen om å føre en av troens kjemper, Felix Mantz, til retterstedet. Langs veien ropte Felix ut til folket: ”Lær å elske! Lær å tilgi!” Guds kjærlighet brant i hjertet hans. Bak ham gikk moren og broren. Faren, som hadde tilhørt vekkelsesfolket valdenserne, hadde lidd martyrdøden flere år tidligere. Moren ropte oppmuntrende til sønnen: "Frykt ikke for dem som slår legemet i hjel, men ikke kan skade din sjel!" Felix ble ført til elven hvor han ble bundet og kastet i vannet. Både Luther og Zwingli mente det var en passelig straff å drukne ”døperne”.

Konrad Grebel var mye plaget av sykdom. Men det forhindret ham ikke fra å forkynne Jesus. Han dro til hjembyen Grüningen, hvor han forkynte. Vekkelsens ild ble tent, og folk strømmet til møtene. Midt i et møte i mars 1526 kom kirkens representant sammen med soldater og fengslet Grebel. Han ble dømt til livsvarig fengsel. Men en av fangevokterne hadde sympati med Grebel, og lot et fengselsvindu stå åpent. Grebel rømte fra fengselet den 21. mars 1526. Ut på høsten døde han under en pest. Grebel regnes for den første som dannet en frimenighet.

Vekkelse i Tyrol

Anabaptistene fikk stor utbredelse. I Tyrol var det anabaptister på over 100 steder allerede i 1529. Fra begynnelsen av 1528 var det mange i Tyrol som ble brent på bålet. Fra 1529 ble straffen innskjerpet. Fra da skulle også de som tilbakekalte straffes med døden. Ble det oppdaget en samling av anabaptister i et hus, skulle huset brennes.

Blaurock var den første som lot seg døpe i Zürich, og da forfølgelsen blusset opp der, ble han utvist. Han var en ivrig predikant, og dro nå til Tyrol, hvor han reiste omkring og forkynte, underviste og døpte nyomvendte. I Innsbruck hadde en menighetsleder blitt arrestert, torturert og brent på bål. Blaurock kom da til byen for å oppmuntre menigheten. Men her ble han selv oppsporet av motstanderne. Han ble drevet gjennom byens gater mens han ble pisket med stokker til kjøttet løsnet på kroppen hans. Han sang lovsanger til Gud mens han ble slått. Deretter ble han satt i fengslet igjen. Den 6. september 1529 ble han brent på bålet i byen Klausen, hvor hovedkvarteret for virksomheten hans var.

I begynnelsen av 1530 rapporterte myndighetene i Østerrike at 700 anabaptister fra Tyorl var enten henrettet eller landsforvist. Til tross for denne massive motstanden, finnes det en rapport fra 1538 om at vekkelsen fortsatt hadde framgang i enkelte daler i Tyrol. Det ble også rapportert at de hadde folkets tillit og støtte.

Av Tor Arne Larsen