Reformasjonstiden V

Tyskland

Som vi allerede har sett var Hubmaier på besøk noen få måneder på forsommeren 1526 i Augsburg i Syd-Tyskland. Her møtte han en gruppe lutheranere som ikke var tilfreds med halvheten i reformasjonen. Fra 1524 hadde de kommet regelmessig sammen for å be og studere Ordet. Da Hubmaier forkynte for dem, brøt vekkelsen løs, og ilden spredte seg raskt til hele området. En av vekkelsens synligste frukter var omsorgen for de fattige. Folk fra alle klasser ble vunnet, også en del av byens fremstående menn.

Lutheranerne hadde vunnet en viss frihet i Tyskland, men "gjendøperne" møtte motstand også her. Det ble bestemt at de uten rettsak skulle drepes eller landsforvises.

I august 1527 ble det holdt en døpersynode i Augsburg, også kalt ”martyrsynoden”. Fra denne sammenkomsten ble det utsendt flere evangelister. Mange av disse møtte snart martyrdøden. En gang ble 37 sperret inne i et hus som deretter ble påtent. Flere av lederne i døpermenigheten i Augsburg ble også torturert og henrettet, men nye kom til. Jo mer de ble jaget, desto mer spredte ilden seg. I denne situasjonen ble det født mange nye lovsanger som inneholdt trosmot, håp og trøst midt i martyriene.

Vinteren 1527/28 vendte de overlevende evangelistene tilbake til Augsburg, noe som ga ny vekst i menigheten. Nye evangelister ble så sendt ut.

På våren i 1528 satte myndighetene inn et drepende slag mot menigheten i Augsburg. På én gang ble 100 medlemmer av menigheten arrestert, og lenket sammen to og to. Noen ble torturert og henrettet, andre ble landsforvist. De som ble landsforvist brakte med seg budskapet til nye områder. Men i Augsburg var presset nå så hardt, at det var omtrent umulig å overleve. Det var et utbredt angiveri. Fortsatt var det anabaptister som kom sammen i skogene rundt byen. Men myndighetene satte vakthold ved byportene for å kontrollere alle som ville inn i byen. Derfor kunne ikke anabaptister fra andre steder komme. I 1535 er det tvilsomt om det fortsatt var rester igjen av menigheten i Augsburg. Men vekkelsen spredte seg nordover til hele Tyskland.

I Strassburg var det en frimenighet med troende døpte. Også her hadde Gud brukt Hubmaier til å utløse vekkelse. Sommeren 1525 hadde han besøkt byen for å få trykt en bok om dåpen. Hans frimodige forkynnelse førte snart til en menighet som raskt vokste til 1100 medlemmer. Etter hvert som forfølgelsen økte i Sveits og Østerrike, kom flere derfra til Strassburg. Bl.a. kom en kjent og høyt respektert forkynner som het Michael Sattler, og fra Tyrol kom bergverksingeniøren Pilgram Marbeck. Marbeck sto en tid som leder for menigheten i Strassburg. Men i 1532 var trykket mot døperne blitt så kraftig også i Strassburg, at Marbeck måtte forlate byen.

Det finnes forskjellige opplysninger om omfanget av døpervekkelsen i Tyskland. I 1528 skrev Johannes Cochläus, en nidkjær katolikk som var motstander av all reformasjon, at det allerede da var 18 000 døpere i Tyskland. En annen kilde oppgir at det langs Rhindalen fante 80 store døpermenigheter med mellom 500 og 1000 medlemmer. I tillegg var det flere mindre menigheter.

Hva døperne sto for i Tyskland, kommer fram i rettsprotokollen i Nürnberg. Her ble flere forhørt og dømt. Bl.a. en ung reisepredikant fra Østerrike, Spittelmaier. I forhøret proklamerte han frimodig (gjengitt som sammendrag):

Bibelen er rettesnoren for min tro og mitt liv. Dette Guds Ord har jeg forkynt i hvert herberge jeg har kommet til. Troen er ikke bare en ytre bekjennelse, men en hjerteomvendelse, og den vises i en kristen vandel, fremfor alt i kjærlighet til ens medmennesker. De sanne troende hører sammen i Kristi legeme, og er kalt til å tjene hverandre åndelig, praktisk og økonomisk

Spittelmaier ble henrettet i februar 1528.

I Tyskland vokste det også fram en annen gren blant vekkelsesfolket. Det var de som Luther kalte ”svermerne”. I vår tid ville disse blitt betraktet som karismatikere. De var ikke så opptatt av dåp og nattverd, men la større vekt på åndsdåpen. Ofte gikk disse retningene over i hverandre, men noen forskjeller var det. Døperne var mer opptatt av å organisere menigheter av døpte troende, mens datidens karismatikere la større vekt på åndens frie liv. Blant disse sto særlig to ledere fram: Melchior Hofmann og Schwenkenfeld (1490-1562). Schwenkenfeld var en tysk adelsmann. Han opplevde åndsdåpen, og søkte det urkristne idealet som mønster for liv, lære og virksomhet. Mange tilhengere ble vunnet, og bevegelsen holdt seg i 200 år.

Jakob Huter og ”brødrene” i Mähren

Da Hubmaier ble landsforvist fra Zürich, slo han seg ned i Mähren, nærmere bestemt Nikolsburg. Her brøt det ut en stor vekkelse, og fyrsten var positivt innstilt til det som skjedde. Han skal også selv ha latt seg døpe.

Da forholdene for døperne ble nærmest uutholdelige i Tyrol, Sveits, Tyskland og andre steder, så mange mulighetene for et fristed i Mähren. Det var særlig en forkynner, Jakob Huter, som oppmuntret de andre til å slå seg ned her, og danne kristne landsbyer. Huter var en omreisende og ivrig predikant som først virket i Tyrol. Av yrke var han hattemaker, og kildene forteller at han gikk kledd i en gul vadmelstrøye, brune strømper, en mørk kappe og sort hatt. Når han kom til nye steder tilbød han sitt håndverk, og mens han lagde hattene, forkynte han Jesus til folket. Folk lengtet etter å høre evangeliet bli forkynt klart og rent. Men forholden var svært vanskelig i Tyrol. Etter at Blaurock ble brent på bålet i 1529 var ca 1000 døpere blitt henrettet eller landsforvist. Jakob Huter oppmuntret de troende til å utvandre til Mähren. Visjonen hans var å skape et stort fellesskap hvor alle bodde på samme sted. Men det gikk ikke i praksis. Derimot spredte de seg ut over i landet, og omkring 1530 var det etablert 50 brødrelandsbyer i Mähren, med 12-1500 innbyggere i hver. Her hadde de felles sysselsetting, og de tilba Gud i fellesskap. Med tiden ble disse brødrefellesskapene viktige industrienheter. De utviklet også et skolesystem lenge før det var vanlig ellers i Europa. På det meste regner man med at det var 70 000 døpere i Mähren. Jakob Huter var stadig på reisefot, og i 1535 ble han tatt til fange mens han var på besøk i Tyrol. Han ble torturert og brent på bålet. Konen hans ble halshugget to år senere.

Under 30-årskrigen (1618-48) gikk det hardt ut over huterbrødrene. 20 000 familier mistet sine hjem, og de som overlevde ble fordrevet fra hjemlandet. Noen havnet i Amerika, men enda i dag finnes det huterbrødre i Würzburg.

I Bøhmen, vest for Mähren, vokste antallet protestanter raskt, og i 1600 var 80% av de 4 millioner innbyggerne protestanter. Men katolikkenes motangrep under 30-årskrigen, ledet av jesuittene, gjorde her et spesielt hardt innhugg. Da de hadde gjort sitt, var det 800 000 innbyggere igjen, og alle var katolikker.

Holland

I Holland var det flere tilløp til vekkelse, men mye uorden og forvirring i begynnelsen. Den tidligere lutheraneren Melchior Hofmann (1495-1543) besøkte Holland omkring 1530. Han hadde opprinnelig anbefalingsbrev fra Luther. Men etter at han ble fylt med Den Hellige Ånd og døpt i Strassburg, begynte Luther å advare mot Hofmann. Hofmanns forkynnelse i Holland bar rik frukt. Han la stor vekt på å forkynne Jesu gjenkomst. Mange omvendte seg til Gud. Men også her ble vekkelsesfolket forfulgt. En troende mann ble i 1531 revet i stykker av fire hester. Én av tilskuerne ble sterkt grepet av den troen han så hos martyren. Hans navn var

Menno Simons, en 40-årig katolsk prest. Det livet han så hos de gjenfødte kristne skapte lengsel etter Gud hos ham.

I 1536 ble Menno Simons født på ny og døpt, og han viet resten av sitt liv til å forkynne evangeliet. Menno var en god bibellærer og tydelig leder for de nyfrelste. Han skrev flere bøker/hefter som inspirerte og veiledet de kristne. Vekkelsen vokste seg nå sunn og sterk i Holland. I enkelte landsdeler ble opptil 1/4 av befolkningen født på ny. Overalt ble hundrevis frelst, og Menno lærte opp evangelister og trente ledere. Møtene ble holdt i all hemmelighet, og Menno flyktet fra sted til sted og ble aldri tatt av motstanderne. Det var utlovet en belønning på 100 gull Gylden for å ta Menno til fange, død eller levende. Det hendte at de som hadde gitt ham husrom eller på annen måte hjalp ham, ble forhørt om hvor Menno hadde tatt veien videre. Da de ikke ville svare, ble de både torturert og henrettet. Men vekkelsen spredte seg. Titusener av kristne led martyr-døden. Martyrenes vitnesbyrd før de døde var ofte så sterke og hadde slik appell til folk, at myndighetene la om sin praksis og henrettet de kristne i det skjulte.

En evangelist som het Bouwens førte nøyaktige dagboknotater over hvor mange han hadde døpt. Han alene hadde døpte 10378 personer fordelt på 142 steder.

I denne vekkelsen sto bibelstudiet sentralt, og i 1560 fikk Holland en egen Bibeloversettelse.

Som det første landet i Europa fikk Holland religionsfrihet i 1571. Men før denne etterlengtede friheten kom, hadde titusener gitt sitt liv som martyrer.

De kristne i Holland ble kalt mennonitter, og enda i dag er det etterkommere etter disse, bl.a. i USA som omtaler seg selv som mennonitter.

Frankrike

I Frankrike spredte reformasjonen seg også raskt, bl.a. som en frukt av Calvins forkynnelse. Protestantene i Frankrike ble kalt hugenotter, og i 1559 var det 400 000 som var frelst, og levde et gudfryktig og rent liv for Jesus. Men også her møtte de motstand. I 1557 ga pave Pius ordre om at hugenottene skulle utryddes. Den 24 august 1572 ble ordren utført. På én natt, kalt Bartolomeusnatten, ble anslagsvis 70 000 hugenotter brutalt massakrert. Dette utløste begeistring og "lovsang" i Rom. I 1598 fikk hugenottene

samvittighetsfrihet ved Nantes-dekretet, men i 1685 brøt det ut en ny forfølgelse som førte til at 500 000 hugenotter flyktet fra Frankrike. Den dag i dag er det svært lite frikirkelig miljø i det katolsk-dominerte Frankrike.

Av Tor Arne Larsen