Reformasjonstiden VI - Storbritania

England

Reformatorene på 1500-tallet ga Bibelen til folket, på folkets språk. I England ble William Tyndale grepet av visjonen om å gi folket Guds Ord. Pavekirken hadde holdt Guds Ord skjult for folket, og derfor var de avskjært muligheten for å kjenne den frigjørende sannheten i evangeliet. Da Tyndale ble nektet å forkynne evangeliet, bestemte han seg for å bruke sin tid og sine ressurser for å oversette Bibelen til engelsk. John Wycliffe hadde oversatt Bibelen til engelsk et par hundre år tidligere, men den nye tiden krevde en ny oversettelse, og boktrykkerkunsten åpnet nye muligheter for massespredning av Guds Ord.

William Tyndale som nå var ivrig opptatt med å oversette Bibelen til engelsk, ble jaget fra sted til sted i England. I siste liten greide han å rømme landet, med manuskriptet til sin Bibeloversettelse. Han kom til Hamburg, hvor han fortsatte arbeidet med å oversette Bibelen. Mens han var i Tyskland, sørget han for å få trykket et opplag av Det Nye Testamente i 1535. Disse smuglet han inn i England med handelsvarer, skjult i tøyballer, melsekker og andre varer. Det lyktes ham å føre flere hundre eksemplarer inn i landet. Denne oversettelsen av NT er blitt kalt Englands reformator. Bibelstudier førte til oppvåkning og forståelse for at kirken i England trengte fornyelse.

Biskopen i London kom over et eksemplar av Tyndales Bibel. Han ble rasende og beslagla så mange eksemplarer han kunne. Disse brant han offentlig ved St. Pauls Cross i London. I sin vrede og nidkjærhet etter å få utslettet denne Bibeloversettelsen, tok han kontakt med en rik forretningsmann. Han ba han kjøpe hele opplaget, slik at han kunne brenne opp alle sammen.

Denne handelsmannen var en hemmelig venn med Tyndale. Han kontaktet Tyndale, og foreslo at han skulle selge hele opplaget.

"Til hvem?" spurte Tyndale.

"Til biskopen av London."

"Men han brenner dem jo opp!"

"Ja, men tenk hva du kan gjøre etterpå! Han må betale godt, og du får penger til å betale et nytt og større opplag!"

Han solgte Biblene til biskopen, og for pengene betalte han gjelden han hadde pådratt seg for tidligere opplag. Resten brukte han til forbedringer av oversettelsen av det Nye Testamente og til trykking av et nytt og større opplag. Herren våker over sitt ord!

Mange reagerte på at biskopen brente Biblene. Dette virket mot sin hensikt, da folket ble enda mer nysgjerrige etter å bli kjent med Guds Ord.

Tyndale fortsatte oversettelsesarbeidet med stor iver. Mens han holdt på med å oversette GT, ble han grepet og satt i et mørkt og fuktig fengsel nær Brüssel. I 1538 ble han bundet til en stokk og kvalt. Han døde med en bønn på leppene: "Herre, åpne Englands øyne!"

20 år senere mottok dronning Elisabeth en engelsk Bibel, som hun kysset og trykket til sitt bryst.

Den anglikanske kirke

Kong Henrik 8. (1509-47) ville forsterke sitt maktgrep i England. Derfor sørget han for å bryte forbindelsen mellom den engelske kirken og paven. Nå ble han selv øverste leder for kirken. Men kirken var fortsatt katolsk i form og innhold. Kong Henrik henrettet både de som ville gjenopprette kontakten med paven, og de som åpnet seg for reformasjonens vekkelsesstrøm. I sin regjeringstid henrettet han 60 pga deres tro og forkynnelse. Etterfølgeren, den unge gutten Edvard 6. (1547-53) hadde et formynderstyre som ga mer rom for reformasjonen. Erkebiskopen av Canterbury, Thomas Cranmer (1489-1556), innledet nå en stille reform i protestantisk retning. I 1549 skrev han "Common Prayer Book", en kirkelig bønnebok med protestantisk innhold. Edvard døde tidlig, og i 1553 overtok halvsøsteren, Maria den blodige (1553-1558), tronen. Hun var en nidkjær katolikk og gikk til harde angrep på all reformasjon av kirken. Cranmer ble levende brent på bålet i 1556. To andre biskoper ivret også for å forkynne evangeliet og bringe fornyelse inn i kirken, Nicholas Ridley (1500-1555) og Hugh Latimer (1480-1555). Deres frimodige standpunkt for sannheten provoserte mange, og Maria den blodige sørget for å henrette dem i 1555. De ble brent på bålet med kruttposer festet rundt halsen. Det siste Latimer ropte til Ridley var: ”Bror Rodley, vær ved godt mot og vis deg som en mann. På denne dagen skal vi tenne et lys i England som ved Guds nåde aldri skal slukkes.” (Pedersen: 2000 år med Den Hellige Ånd, s. 145)

John Hooper, biskopen i Glochester, hadde lenge vært en talsmann for fornyelse og vekkelse. Under kong Henrik 8. måtte han flykte fra landet, men han kom tilbake under kong Edvard. Da Maria kom på tronen, sendte hun bud til Hooper om at han måtte komme til London. Hoopers venner advarte ham mot å dra, men han reiste allikevel til London. Der ble han arrestert med en gang. Fra fengslet skrev Hooper noen brev som er blitt bevart. I et brev til sin kone, skrev han bl.a.:

"La Guds motstander gjøre hva hun lyster. Selv om hun tar vårt liv, kan hun ikke skade oss. For hennes grusomhet har ikke større makt enn Gud tillater. Og det som møter oss etter vår himmelske Fars vilje kan ikke bety lidelse, tap eller ødeleggelse for oss, men tvert imot en fordel, velferd og evig salighet."

Hooper skrev videre at han regnet med dødsstaff, og han ba for sin kone at hun måtte bevare hjertet hos Herren, slik at de kunne møtes hjemme hos ham. Til en av sine venner skrev han:

"Å bli satt i fengsel er smertelig, men frihet under dårlige betingelser er ennå mer smertelig. Fengslet stinker, men ikke så meget som det fineste hus hvor gudsfrykt mangler. Jeg må være alene og ensom, med det er dog bedre, når jeg har Gud hos meg, enn om jeg var i Gudløst selskap. Det er tungt å tape sine jordiske eiendeler, men det er langt tyngre å miste Guds nåde og kjærlighet. Jeg kommer til å dø for denne grusommes hånd, men den er jo salig som mister dette ulykkelige livet og finner det liv som er fullt av evig glede."

Etter over et år i fengsel ble han ført fram for en domstol av prester. Da han nektet å frasi seg sin tro, ble han dømt til å brennes i Glochester. Da Hooper hørte det, takket han Gud for at enda engang skulle få avlegge et vitnesbyrd i den byen hvor han hadde forkynt evangeliet: han skulle vitne med sin død.

Skottland

Den store reformatoren I Skottland var John Knox (1505-72). Han var opprinnelig en katolsk prest, men på begynnelsen av 1540-årene begynte han å tilegne seg reformasjonens tanker.

Han begynte å forkynne Jesus, og var fryktløs i sin nidkjærhet. John Knox’ velkjente livsmotto var: ”Gud, gi meg Skottland, ellers dør jeg!”

Også Knox ble ført fram for Maria den blodige, men hans fryktløshet gjorde dypt inntrykk på henne. Etter denne konfrontasjonen uttalte dronningen at hun fryktet mer for John Knox’ bønner enn for en hær på ti tusen mann! (Pedersen: 2000 år med Den Hellige Ånd, s. 148).

John Knox (1505-72)., Skottlands reformator

Til tross for dette måtte han rømme fra landet i 1553. Han dro til Geneve hvor han hentet inspirasjon fra Calvin. I 1559, etter at Maria den blodige var død, kom han tilbake til Skottland for å lede den nasjonale reformbevegelsen (kirkelig og politisk). Knox hadde en dyp omsorg for sitt folk, og som en nidkjær predikant og dyktig organisator etablerte han den reformerte kirke i Skottland i 1560. Reformasjonen hadde fått et solid fotfeste på de britiske. Men også utover 1600-tallet ble vekkelsesfolket forfulgt av myndighetene. Både kvekere og baptister fikk merke motstanden. I neste artikkel skal vi stifte nærmere kjennskap med den mest kjente baptisten på 1600-tallet.

Av Tor Arne Larsen