John Wesley (1703-1791)

I løpet av 1700-tallet var det flere store folkevekkelser Vi skal studere tre av dem nærmere: Wesley-vekkelsen i England, "The Great Awakening" i Amerika, og Hans Nielsen Hauge-vekkelsen i Norge. Dette var vekkelser som forandret historiens gang. Hele samfunnet ble forandret. Hjem som var ødelagt av alkohol og umoral ble restaurert. Puber måtte stenge. Fattige fikk nytt håp og et bedre liv. Et kaldt egoistisk samfunn ble preget av barmhjertighet og omsorg. Kriminalstatistikken sank. I denne artikkelen skal vi se litt nærmere på John Wesley.

England på 1700-tallet.

England var preget av moralsk oppløsning og sosial nød. Kirken var mest opptatt av å dosere filosofiske tanker, og var uten innflytelse på samfunnet. Opplysningstidens tanker gjorde sitt inntog over Europa. Her ble menneskets fornuft opphøyd over Gud, og flere av tidens tenkere ga kristendommen dødsdommen. De mente at opplysning og kunnskap ville gjøre troen på Gud overflødig. Den franske forfatteren Montesquieu skrev etter et besøk i England i 1731: "Alle ler når man taler om religion."
Men filosofenes rasjonalisme kunne ikke løfte folket ut av håpløsheten de levde i.

Metodistene

På denne tiden kom 15 unge kristne regelmessig sammen i Oxford. Blant dem var brødrene John og Charles Wesley, samt George Whitefield. Dette var målrettede og disiplinerte unge menn. De lengtet etter Gud, og ville hjelpe hverandre til å leve et hellig liv. Andre venner kalte dem hånlig for "Den hellige klubben" eller "metodistene", fordi de var så bevisste og metodiske i sin gudsfrykt. Men til tross for sin oppriktighet, hadde de ikke frelsesvisshet og de opplevde ikke et seirende kristenliv.

Misjonærene

I 1735 dro brødrene Wesley over til Amerika for å virke som misjonærer i Georgia. Båten de dro med kom ut for et forrykende uvær. Men mens stormen sto på som verst, og hovedmasten knakk, var det en gruppe herrnhutere som lovpriste Gud. De var trygge midt i kaoset. Dette gjorde et sterkt inntrykk på Wesley-brødrene, som selv opplevde frykt og uro. Det store dilemmaet for dem var at de som skulle gi evangeliet til indianerne, selv ikke var sikre på sin egen frelse. De snakket mye med herrnhuterne på båtreisen og etter at de var kommet til Amerika. En lengsel etter mer fra Gud ble tent hos brødrene.

De ble ikke lenge i Amerika. Nedbrutt og skuffet vendte de tilbake til England. Her møtte de misforståelser og sladder, og de følte seg svært mislykket.

Åndelig gjennombrudd

John Wesley brukte nå mye tid på å studere Guds Ord. Særlig leste han Romerbrevet, og han leste også Luthers skrifter. Han lengtet etter den troen og vissheten som han leste om her, noe han følte at han manglet i sitt eget liv. Han levde et veldisiplinert kristenliv ut fra hodet, men manglet erfaring i hjertet. Han brukte også mye tid sammen med herrnhutere som han traff i London. På våren 1738 opplevde han et åndelig gjennombrudd. Fra da av lærte han Jesus å kjenne på en mye dypere måte enn tidligere. Også broren Charles og George Whitefield hadde lignende opplevelser.

De fortsatte regelmessig å komme sammen for å søke Gud. Nyttårsaften 1739 ble et vendepunkt i livene deres, og startpunktet til en landsomfattende vekkelse. De var i bønn til Gud, og ved 3-tiden om natten falt Guds kraft over alle som var samlet og de merket at Gud var nær dem. Noen jublet og andre falt om under Guds kraft.

Frimodig forkynnelse

Den brannen som nå var tent, kunne de ikke holde for seg selv. De dro rundt og vitnet frimodig om Jesus. Kirken likte ikke disse radikale guttene, og stengte dørene for dem. De fikk ikke preke i kirkene. Derimot prekte prestene ofte imot disse brennende evangelistene. John Wesley lot seg ikke stoppe, og prekte der han fikk en mulighet. Mottoet hans var: "Hele verden er mitt sokn!" Derfor dro han landet rundt med budskapet. Som regel red han mer enn 10 000 km hvert år.

Han holdt møter på torgene, i leide hus, i fengslene og i galehus. Guds kraft forandret mange ulykkelige mennesker. Mange ble overbevist om at de var syndere, og ropte til Gud om nåde. Da frelsesvissheten kom, brøt jubelen løs. Guds kraft kunne være så sterk at mange falt om på gulvet. Kritikerne mente dette kom av dårlig luft. Men da det samme gjentok seg i friluft, falt det argumentet.

Overalt reiste det seg motstand. De ble ofte nektet å forkynne innom hus. Til og med fengslene og galehusene ble stengt for dem. Det var da John Wesley uttalte: "Gi meg bare et sted å stå på så skal jeg ryste jorden!"

Derfor måtte møtene ofte holdes i friluft, ute i skogen, oppe i åsene eller på marken. Men også her prøvde motstanderne å forstyrre møtene. De kunne leie inn bevæpnede bander som herjet og skapte skrekk i folket. Eller de slapp ville okser løs på folkemassen. Andre ganger slo de på trommer og spilte horn for å overdøve predikanten.

Men ingen ting kunne stoppe evangelistene. Deres mål var hele tiden: "Gi meg én sjel til!" Og vekkelsen rullet videre med uforminsket styrke. De kunne ha forsamlinger på flere tusen. George Whitefield hadde en kraftig stemme, og kunne samle opp til 50 000 i friluftsmøter, uten høyttaler! Mange ble slått ned av Guds kraft i disse møtene. De som ville klatre opp i trærne for å få bedre oversikt, ble anbefalt å gå ned. Dersom Gud rørte ved dem, kunne de risikere å falle ned. Mange ble helbredet, frelst og fylt med Den Hellige Ånd.

Oppfølgingsarbeidet

Noe av styrken i vekkelsen var utvilsomt Wesleys evne til å organisere de nye kristne i små grupper. Han forsto at de selv
måtte ta vare på dem. Å overlate dem til prestene ville være som å legge levende kyllinger under døde høner. Disse gruppene kom regelmessig sammen i hjemmene, til åndelige vekst og modning. Kristenlivet har to sider: Kjærlighet til Jesus og til menneskene. Det ble også lagt vekt på å fostre helstøpte kristne karakterer.

Noe annet som var sentralt i vekkelsen var en urokkelig tillit til Bibelen som Guds Ord. Videre levde de kristne i bønn.

Wesley var lite opptatt av lærespørsmål. Han gikk for vekkelse og menneskers frelse. Og at de troende skulle leve et hellig og overgitt liv.

Samfunnsforandring

Evangelistene og de nyfrelste brant av barmhjertighet med de fattige og utstøtte, og mange ble løftet ut av håpløshet og fornedrelse gjennom denne vekkelsen.

Howard Snyder skriver i "The Problem of the Wine Skins": Den wesleyanske vekkelsen var årsaken til den mest gjennomgripende samfunnsforvandling I historien."

Ved siden av å løfte opp de fattige og utstøtte, gikk Wesley sterkt ut imot slavehandelen. Kirken godtok stilltiende slavehandelen, men Wesley kalte dette en skandale. Han gikk sterkt imot all bruk av tvang og tortur, og ble en medvirkende årsak til avskaffelsen av slaveriet.

Forfatteren Garth Lean skriver om Wesley: "Sammen vendte disse menn tidens elv".

Frankrike forkastet vekkelsen og gikk mot en blodig revolusjon. England tok imot vekkelsen, og samfunnet ble forandret. Guds Ånd virket gjennom lydige redskaper og snudde strømmen i tiden.

John Wesley levde til han var 88 år, og like til det siste var han like brennende og opptatt av å fremme vekkelsen.