Tilbake til start

William Carey: Den moderne verdensmisjonens far


Det er William Carey som har fått denne betegnelsen, selv om han hentet inspirasjon fra herrnhuternes misjonsengasjement.

William Carey ble født den 17. august 1761 i Northampton i Midt-England.

Han var en kunnskapstørst ung mann, og lærte seg tidlig mange forskjellige språk, bl.a. gresk og hebraisk. Han hadde også stor interesse for andre land og kulturer. På denne tiden arbeidet han som skomaker, og alt han tjente gikk med til mat og bøker.

"Alle de kunnskaper han samlet ble som ved på et bål i hans indre, en ild hvis første gnist var hentet fra det store verdens-offeralteret på Golgate. Også for disse millioner av mennesker døde Kristus, men de vet ingenting om hans kjærlighet."

Wiiliam Carey ble døpt i 1783 og han sluttet seg til baptistsamfunnet. 3 år senere ble han pastor i en baptistmenighet i Moulton. Samme året deltok han på en predikantkonferanse. Da ordet var fritt, spurte han om de ikke skulle ta ansvar for oppfyllelsen av misjonsbefalingen. Temmelig bryskt ble han bedt om å sette seg. Dersom Gud ville at hedningene skulle bli frelst, greide han nok å ordne opp i det selv, uten deres hjelp.

Dette kunne ikke stanse den iveren Carey kjente for misjonen. I alt han gjorde var han målrettet. Han fulgte en leveregel som sa at "hvis man skal kunne pløye en rett fure, må man holde blikket festet på et bestemt mål."

Misjonens gjennombrudd kom på et predikantmøte i Nottingham 31.mai 1792. Grepet av visjonen om hedningenes frelse holdt Carey et lidenskapelig og brennende innlegg, hvor han leste Jes 54:2-3. Hans slagord var: "Vent store ting fra Gud, våg store ting for Gud!" Denne gangen ble utfordringen godt mottatt. "Baptistselskapet for evangeliets utbredelse blant hedenske folkeslag" ble dannet. Allerede året etter reiste Carey til India sammen med sin familie og John Thomas, som hadde misjonert der tidligere. Han ble i India til sin død, 40 år senere.

Arbeidet i India

Med sin begavelse til å lære språk, tok det ikke lang tid før Carey behersket bengali. Dette satte ham raskt i stand til å evangelisere og holde gatemøter. Store skarer lyttet til forkynnelsen, men få eller ingen ble frelst. Carey startet også en indigofabrikk, som gjorde ham selvforsynt. Han behøvde ikke lenger å motta støtte fra England.

Etter 7 år flyttet han til Serampore, som ble Careys misjonsbase. Her fullførte Carey sitt livslange oppdrag: å oversette Bibelen til indernes språk. Carey fikk flere medarbeidere, både misjonærer utenfra, og innfødte som hjalp til med oversettelsesarbeidet. De arbeidet med oversettelser til flere språk samtidig.

Dette krevde disiplin og samhold. Medarbeiderne på Serampore hadde hver uke en felles samling: "Hvis noen føler seg såret eller krenket og ikke kommer fram med det ved denne anledning, må de senere gjøre regning med liten medfølelse og har faktisk gjort seg skyldig i en forbrytelse." Denne leveregelen førte til svært få gnisninger mellom arbeiderne. Alle ga alt til Gud og hans sak.


Framgang til tross for motgang

For William Carey var det en hovedoppgave å gi Guds Ord til inderne på deres eget språk:

"Dette verket kan vi ikke oppgi før vår livsdag er til ende. Vi er besluttet på å holde ut, selv om skuffelsene blir tusen ganger større. Vi har det samme grunnlaget for vårt håp som dere i England: Guds løfte, Guds makt, Guds trofasthet." (I et brev til en venn i England, etter at hans første innfødte medarbeider hadde falt i umoral).

Carey møtte på mange skuffelser og anklager. Kona hans hadde hele tiden vært negativ og kritisk til mannens misjonsiver. Etter at de kom til India, ble tilstanden hennes verre. Hun ble syk på sinnet, og døde i 1807.

I 1812 kom enda en stor skuffelse. På Serampore hadde de bygget opp et stort trykkeri, hvor de også hadde alt oversettelsesarbeidet, ordbøker, trykkepapir og ferdigtrykte utgaver. Alt dette brant opp. Heldigvis ble typene med bokstaver på forskjellige språk bevart. Men de gikk løs på arbeidet igjen fra starten av.

William Carey var en pioner. Han banet veien for andre misjonærer og evangelister. Hans hovedoppgave var å gi folket Guds Ord på deres eget språk. Språkkunnskapene hans ble snart kjent, og i 1801 fikk han stilling som professor i bengali ved universitet i Calcutta. Han utarbeidet grammatikkbøker på 6 språk og ordbøker på 3 språk. Bengali–leksikonet inneholdt 80 000 ord. Dette ble arbeidsredskaper for nye misjonærer, og et hjelpemiddel til å lære de innfødte å lese.

Men som de fleste andre pionerer, ble Carey utsatt for negativ kritikk for sitt arbeide og sine prioriteringer. Men han valgte å ikke forsvare seg mot kritikerne:

"Det er en grunnsetning hos meg at hvis ikke mine handlinger forsvarer seg selv, er de i det hele tatt ikke verdt noe forsvar."

Resultatene

Careys liv demonstrerte sannheten i et av hans livmottoer: "Få mennesker vet hva de virkelig kan, før de forsøker, og så holder fram med den oppgaven som de har gitt seg i kast med."

Han holdt fram med sin livoppgave fram til sin død i 1833.

Følgende punkter oppsummerer de direkte resultatene av William Careys tjeneste i India:



William Careys misjonsstrategi var at misjonærene kunne starte en prosess, men ansvaret måtte raskt overføres til de innfødte.

Les mer om William Carey på nettsiden: http://www.wholesomewords.org/biography/biorpcarey.html