Grev Nikolaus von Zinzendorf

Tidlig barndom

Grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf ble født den 26 mai 1700, inn i en av Europas mektigste familier. Faren døde da Zinzendorf bare var 6 uker gammel. Før faren døde, tok han sønnen i armene og overga ham til å tjene Kristus med sitt liv. Moren giftet seg på nytt da gutten var 4 år gammel, og han vokste opp hos sin mormor, en gudfryktig dame som hadde nær kontakt med den pietistiske vekkelsen. Pietismens ”far”, Filip Jacob Spener, var en nær venn av familien. Mormoren ga ham en streng oppdragelse, og hun lærte ham opp i Guds Ord. Han elsket beretningene i evangeliene. Aller mest var han fascinert av historien om Jesu kors. Som åtteåring hadde han utviklet et personlig forhold til Gud, og han kunne tilbringe lang tid i bønn og tilbedelse. Han prekte gjerne om Jesus for kameratene sine, og var det ingen der, vitnet han for stolene. Han sa selv om denne tiden at ”Jeg var like sikker på at Guds sønn var min Herre, som jeg visste at jeg hadde 5 fingre på hånden.”

Skolegang

Den unge Grev Zinzendorf ble sendt til Halle for å gå på skole. Dette ble på mange måter en vanskelig tid for ham. Hans adelige bakgrunn og materielle velstand førte til at han ble omgitt av misunnelse og mobbing. Men sin enkle tro på Jesus ga han aldri opp. Sammen med troende venner brukte han tid til å be og lese Guds Ord. Tanken på misjon til unådde folkeslag voknet tidlig i ham. Etter å ha møtt to misjonærer fra Danmark, avtalte han med en av sine venner at når Gud ga dem trofaste medarbeidere, skulle de sende dem ut til hedningefolk som ingen andre brydde seg om å hjelpe.

Senere ble Zinzendorf sendt til Wittenberg for å studere jus og forberede seg til sin karriere som minister i staten. Men lengselen etter Gud gjorde at han stadig ønsket å være sammen

med andre kristne. I Wittenberg hadde de lutherske teologene sitt hovedsete. Selv hadde han bakgrunn som pietist, og hans personlige og engasjerte Gudstro sto i skarp kontrast til de ortodokse lutheranerne som la mer vekt på rett lære enn personlig tro. Men Zinzendorf lærte å se gjennom ytre ulikheter og fant snart oppriktige trosbrødre både blant lutheranere og katolikker. Det som betydde noe for ham var det nære forholdet til Jesus.

Etter endt utdannelse i Wittenberg, la han i 1719 ut på en rundreise i Europa, for å finpusse forberedelsene til sin rolle som statsleder. På denne reisen kom han også til Düsseldorf hvor han besøkte en kunstutstilling. Her var bl.a. et maleri av Domenico Fetti (italiensk maler, 1589-1623): Ecce Homo, som viser noen av Jesu lidelser. Undertittelen på maleriet var: ”Dette er hva jeg har gjort for deg. Hva vil du gjøre for meg?” Zinzendorf følte Gud kalte ham til å overgi livet fullt og helt til ham.

Zinzendorf vendte hjem igjen, og begynte med sine offisielle plikter som greve. Samtidig var han tro mot Herren og brente for evangelisering. Han startet en menighet på eiendommen, Berthelsdorf, hvor Rothe ble pastor. Målet var å vinne bøndene og landarbeiderne for Jesus. Zinzendorf hadde ett motto som gjennomsyret alt han gjorde: ”Jeg har én lidenskap: Jesus, og bare Jesus!”

Fristed for forfulgte kristne

Om sommeren i 1722 kom et slitent og fattigslig følge på om lag 20 personer til Berthelsdorf. De hadde gått den lange vegen fra Mähren, og var etterkommere etter de gamle anabaptistene. Disse hadde opplevd en åndelig fornyelse, men da blusset også motstanden opp på nytt. De valgte derfor å forlate alle sine eiendeler, og begi seg nordover til Grev Zinzendorf. Her ble de tatt vel imot, og de fikk et eget område hvor de bosatte seg. De bygget opp enkle hus, og fikk frihet til å holde møter og tilbe Herren på sin måte. Etter hvert kom det flere og flere flyktninger, og de bygget opp et helt samfunn som ble kalt Herrnhut, som betyr ”Herren vokter”. Flyktningene hadde forskjellig bakgrunn, og var på ingen måte en sammensveiset og enhetlig menighet. De ble i begynnelsen ikke integrert i Zinzendorfs menighetsarbeide på stedet. Tvert imot kom innflytterne under usunn påvirkning, og mange av dem inntok en fiendtlig innstilling til Zinzendorf, som de omtalte som ”Dyret”. Zinzendorf selv var fortsatt engasjert i kongens råd i Dresden, og overlot flyktningene til seg selv. Etter hvert gjorde indre stridigheter det nærmest uutholdelig å være der.

Åndsutgydelse

På våren i 1727 tok Zinzendorf en avgjørende beslutning. Han trakk seg tilbake fra sine offisielle plikter, og ga seg helt til å tjene Herren. Den 12 mai samlet han alle de troende på eiendommen, og med en brennende iver utfordret han dem til å vende seg om fra splittelse og bitterhet. Samtidig ga han dem enkle regler som alle i Herrnhut måtte følge. Alle tok imot budskapet til Zinzendorf, og fra da av begynte en tid med forsoning og ekte brorskap. De som tidligere hadde kranglet og baktalt hverandre, kom nå sammen å små grupper til bønn og tilbedelse. Hele atmosfæren ble forandret fra stolt egenrettferdighet til ydmyk nestekjærlighet. Hver dag hele sommeren holdt Zinzendorf møter, og de brukte mye tid på å studere 1. Johannes brev om innbyrdes kjærlighet.

Mandag den 13 august 1727 fant de at tiden var inne til å feire nattverden i fellesskap. 300 unge menn og kvinner kom sammen og begynte å tilbe Herren. Den Hellige Ånd falt over dem, og i flere timer gledet og frydet de seg i Herrens nærvær. Senere kalte de dette for sin ”pinsedag”, og i et dagboknotat står det: ”fra da av lærte vi å elske.”

To uker senere inngikk 24 menn og 24 kvinner en pakt om å lage en bønnekjede med bønn døgnet rundt. De ba én time hver i døgnet. Dette var startskuddet til en bønnevekkelse med bønn 24 timer i døgnet, 7 dager i uken. Bønnekjeden varte i 100 år. Det er vanskelig å overvurdere betydningen dette har hatt for vekkelse og misjon. Alle fremstøt herrnhuterne gjorde startet i bønn, ble omsluttet av bønn og de ble fullført under bønn.

Pionér-misjonærer

På denne tiden var det så og si ingen misjon som ble drevet ut fra protestantiske menigheter. Man evangeliserte de hjemlige omgivelsene, men svært få hadde syn for de unådde folkeslagene.

I 1731 var Zinzendorf i København i forbindelse med kroningen av kong Kristian VI. Her møtte han to kristne fra Grønland, og en kristen neger, Anton, fra St. Thomas i De Vestindiske øyer. Deres beretninger gjorde et dypt inntrykk på Zinzendorf. Anton fortalte hvordan slavene ble behandlet på De Vestindiske øyer. Disse hadde en brann for sine landsmenn, og Zinzendorf fikk nå en inderlig lengsel etter å nå ut til nye folkeslag med evangeliet. Han skrev i dagboken sin: ”Jeg ser et vid åpent arbeidsfelt for meg. Og Den Hellige Ånd sier: Amen!”

Zinzendorf dro hjem til menigheten med en nytent glød for misjon. Mange grep tak i visjonen, og det første støtet til et stort misjonsengasjement var gitt. De to første misjonærene, en pottemaker og en snekker, gjorde seg klare til å dra til De Vestindiske øyer med evangeliet. De sa seg villige til å bli slaver, for om mulig å vinne én slave med Guds kjærlighet. Da de la ut fra kaien i København den 8. oktober 1732, ropte de ut det som skulle bli mottoet for herrnhuternes misjonsarbeide: ”Måtte Lammet som er blitt slaktet få lønn for sine lidelser!”

David Smithers sier i sin artikkel ”Zinzendorf & The Moravians, Prayer makes history” (www.watchword.org) at

”Moravianerne (=herrnhuterne) hadde lært at hemmeligheten til å elske menneskenes sjeler ble funnet i det å elske menneskenes Frelser. (…) Deres lidenskap for sjelene ble bare overgått av deres lidenskap for Guds Lam, Jesus Kristus.”

Misjonsarbeidet var motivert ut fra deres kjærlighet til Jesus, og de fikk gjennomslagskraft ved sitt bønneliv. Deres motto var: ”Vårt Lam har seiret. La oss følge ham!”

”Moravianerne erkjente at de sto i gjeld til verden, ettersom de var betrodd evangeliet. De ble opplært til en livsstil hvor de fornektet selv-livet, og var rede til offer og umiddelbar lydighet. De fulgte kallet fra Lammet til å gå hvor som helst, og først og fremst oppsøke de verste og hardeste stedene. Ingen av korsets soldater har noen gang vært frimodigere som pionerer, mer tålmodige og utholdende i vanskeligheter, mer heltemodige i lidelser, eller mer totalt overgitt seg selv til Kristus og til menneskenes sjeler, enn Brødremenigheten.” (David Smithers)

”De gjennomlevde ubeskrivelige forhold, og mange døde i vanskelige omstendigheter. Men så fort de døde, kom andre inn i deres sted.” (Dr. A. K. Curtis: „A Golden Summer“ www.zinzendorf.com)

De to første misjonærene som dro til St. Thomas, vendte tilbake til Herrnhut etter et par år for å inspirere nye misjonærer. I løpet av de første 8 årene var 650 negerslaver vunnet for Jesus og døpt. Før noen andre startet misjon i St. Thomas, var mer enn 13000 ble døpt! Men prisen var også høy: i løpet av 50 år la om lag 160 misjonærer ned sine liv for å vinne slavene på St. Thomas.

I løpet av 15 år hadde de sendt misjonærer til De Vestindiske Øyer, Jomfru-øyene, Grønland, Tyrkia, Afrikas Gull-kyst, Sør Afrika og Nord Amerika. Innen 30 år var gått, hadde de sendt ut 226 misjonærer, og i løpet av 200 år sendte herrnhuterne i Tyskland ut mer enn 2500 misjonærer. Alle misjonærene som ble sendt ut hadde et håndverkeryrke, og ved å jobbe som ”teltmaker” skulle de sørge for sitt eget underhold der hvor de kom.

I 1741 reiste Zinzendorf til Amerika, hvor han organiserte herrnhuterne i landsbyer. Flere slike sentra ble opprettet i Pennsylvania, North Carolina og Georgia. Dette ble misjonssentra, som trenet og sendte misjonærer ut blant indianerne og til andre land. De trenet også evangelister, som dro til andre steder i Amerika.

Innflytelse

Zinzendorf og herrnhuternes brann for Jesus og for å vinne mennesker for Gud, har gitt avgjørende inspirasjon til mange andre vekkelser i historien. Vi kan nevne noen:

Det var herrnhutere som ledet John og Charles Wesley til et åndelig gjennombrudd i sine liv. De var på vei over Atlanteren til Amerika for å misjonere, da båten kom ut i et forrykende uvær, og de trodde de skulle forlise. Om bord i skipet var misjonærer fra Brødremenigheten som midt i stormen sang lovsanger til Gud og ikke lot til å ense krisen. Deres ro skapte en lengsel etter overgivelse til Gud hos Wesley-brødrene. I 1738 besøkte John Wesley Brødremenigheten i Herrnhut, og ble sterkt berørt av det fellesskapet og den overgivelsen han så der. I dagboken sin skrev han: ”Her kunne jeg med glede ha tilbragt resten av mitt liv. Å, når skal dette kristenlivet fylle jorden slik som vannet dekker havets bunn?”

Herrnhuterne drev misjon i to generasjoner før William Carey, han som regnes som ”den moderne misjonens far”, dro ut til India i 1793. Carey hentet inspirasjon fra herrnhuterne, og henviste til deres innsats i en av sine taler:

”Se hva herrnhuterne har gjort! Kan vi ikke følge deres eksempel og i lydighet mot vår himmelske Mester gå ut i hele verden og forkynne evangeliet for hedningene?” (Pedersen: 2000 år med Den Hellige Ånd, s. 176)

I mange land, ikke minst i Skandinavia, brakte herrnhuterne med seg fornyelse til mange prester og menigheter. De dannet ikke nye menigheter, men ble sosieteter, fellesskapsgrupper innenfor kirken. Disse gruppene inspirerte til hengivenhet til Jesus og brann for å vinne mennesker for Gud.

Grev Zinzendorf døde på Herrnhut i 1760.

Av Tor Arne Larsen